DEN GAMLE KVINNEN var fylt til bristepunktet av håp. Håpslyset fosset ut av henne og omgav meg på alle kanter. Så mye håp! I et så gammelt menneske! Men hun hadde jo ikke engang sett glad ut!

“Se dypere,” sa engelen. Vi sank ned gjennom den gamle kvinnens sjel.

Jeg så en dunklere globe, midt i alt lyset. “Den er det hun selv vet”, sa engelen stille. Jeg berørte såvidt globen med pekefingeren. Jeg er Charlotte, steg det opp gjennom meg. Ingenting ble slik jeg hadde håpet på, sukket det. Jeg trakk pekefingeren til meg som om jeg hadde brent meg. Lyset omgav oss fortsatt, hundrevis og tusenvis av gyldne lystråder av håp. Vi sank videre ned gjennom fossefallet av lys. “Men engel …”, spurte jeg, “hvis hun selv er uten håp, hvordan kan hun allikevel være helt fyllt til randen av det?”

“Vet ikke du som er menneske det?” spurte englen. “For oss har det alltid vært et mysterium.” Jeg ristet forvirret på hodet. Det var virkelig et mysterium for meg også. Var alle mennesker slik? “Hva skal jeg gjøre for å forstå?” spurte jeg oppgitt.

“Smak,” sa engelen. Én etter én tok jeg håpstrådene i hånden, løftet dem mot munnen og berørte dem med leppene. Og ett etter ett av kvinnens håp trådte fram som en anelse i meg. Noen var de enkleste av enkle håp: om kaffens smak om morgenen, om solens stråler mot kinnet, om lys i desembermørket, om fuglesang mot vårhimmelen. Det var håp om hilsener og telefonsamtaler, om gjensyn og vennskap, om latter, musikk, glede. Oppfyllte håp, glemte håp, lengsler og drømmer samlet opp gjennom et langt, langt liv. Jeg smakte videre til jeg fant de aller dypeste håpene, de som knapt våget å lyse. Om kjærlighet. Om livet. Om døden. Om at livet ikke var det eneste livet.

“Forstod du noe?”, spurte engelen. “Kan du forklare meg det?” Jeg ristet igjen på hodet, men steg opp til den dunkle globen igjen. Jeg la hånden mot den, lukket øynene og lyttet. Jeg forstod noe om den gamle kvinnens håp, men kunne ikke forklare engelen det. “Det er veldig merkelig,” sa jeg til englen tilslutt i det jeg trakk hånden til meg igjen. “Det virker som om det er de håpene som hun er mest skuffet over, de tingene som hun er sikker på at er helt håpløst – det er de som håpstrådene som lyser sterkest.”

“Det er mer,” sa engelen. “Se på de minste trådene.” Jeg så på de minste trådene, smakte på dem, strøk dem mellom fingrene.

De minste håpstrådene var kroppens egne, pulserende håp. Håpet om stadig nye hjerteslag, sekund for sekund. Om ny, frisk luft i lungene. Om næring, rikelig og helsebringende. Om blodets evig fornyende strøm gjennom kroppen. Jeg plukket mindre og mindre tråder. Det var helt utrolig. Selv kroppens minste bestanddeler – om det så var muskelceller, blodlegemer, proteiner eller mitokondrier – skalv av sine egne uforståelige, mikroskopiske håp. Jeg hadde aldri sett noe så underfullt.

“Men!” utbrøt jeg. “Hele mennesket er jo ganske enkelt bygget opp av håp! Det er jo håp vi er laget av!”

Engelen så på meg og smilte.