Englen dro meg gjennom bedehustaket og opp mot den snøtunge himmelen. Jeg lo for meg selv der jeg svevde oppover gjennom snøflakene. “Vi er bygget av håp!” ropte jeg. “Det er absurd! Fantastisk! Hurra!” Jeg forstod det ikke, men var allikevel jublende glad. Engelen ristet på hodet og løftet meg høyere, stadig høyere.

Jordkloden bredte seg ut under oss, krympet, rundet seg til en ball, forsvant som en lysende blå perle i den glitrende stjernevrimmelen. “Hvor skal vi?” ropte jeg opp til engelen. “Vent og se!” ropte den tilbake, “Var det ikke du som ville lære om håp?” Vi gled avgårde mellom galaksene, utover og stadig utover.

En tanke slo meg. “Men om vi er bygget av håp? Hva skjer når vi dør?” Jeg følte at jeg nå nærmet meg kjernen i det jeg hadde lett etter hele tiden. Men englen bare smilte, og ristet på hodet igjen. Jeg hadde visst ikke forstått noe som helst nå heller.

“Sånn, nå er vi her!” sa engelen plutselig. Jeg syntes ikke dette stedet skilte seg ut noe fra alle andre steder i det endeløse himmelrommet som omgav oss, men engelen visste vel hva den snakket om. “Se,” sa engelen, og la hånden på pannen min.

Jeg så. Uendelig lange tråder av håp spant langsomt gjennom himmelrommet. Galakser fløt gjennom universets silkemørke på langsomme strømmer av håp. Stjerner virvlet i spiraler av håp, spiraler som holdt planeter, asteroider og kometer fast i sin endeløse dans. Stjerner ble født, strålte opp, døde i en salig eksplosjon av håp! Håpet kvernet forbi meg i alle retninger i et mektig og ufattelig møster, vakrere enn noe jeg hadde sett!

“Engel!” brøt jeg ut. “Dette forstår jeg heller ikke! Er hele universet en eneste stor håpsgenerator?” “Du nærmer deg,” sa englen og blunket. “Se nøyere etter.”

Måpende studerte jeg møsteret som omga oss og som omfavnet hele universet. Møsteret var ufattelig komplekst. Det var latterlig vakkert. Jeg forstod ingenting, men jublet av fryd over skjønnheten i det hele.

Men da så jeg det plutselig. Mønsteret hadde en retning. Håpsstrålene som buktet gjennom universet, de brede elvene av håp, selv de fineste små virvlende ornamenter i håpsmøsteret pekte i én eneste retning. “Hva finnes der?”, spurte jeg, fyllt av ærefrykt.

“Se,” sa engelen. Og da så jeg det. Midt i senteret for alluniversets håp. En lysende, blå perle.