Bare dette- et håp for oss alle, at i det dypeste midnattsblå, i det svarteste svarte har vi et lys å se mot et håp å holde levende. 

Tidligere i adventen leste Trygve og jeg igjennom det vi hadde skrevet tidligere adventer. Det slo meg at så mye jeg hadde skrevet handlet om å minnes, å tenke tilbake på, å gjenoppleve. Noen historier har vi fortalt på hver vår måte, flere ganger. Kan hende er de viktige for oss og hvem vi er blitt, kan hende var det også at vi var åpnere for å bli formet og våknere for mysteriet. Vi tenkte ikke på at vi var midt i livet, vi bare var. 

Denne adventen har jeg derfor utfordret meg selv på ikke å gjenfortelle. Jeg har trent på å ta imot gledene i det de kom, uten å måle dem mot noe som har vært eller noe som skal komme.

Nå er det første juledag. Vi har vært i Nidarosdomen og jublet gjennom kjære julesanger. Vi har gitt og fått noen juleklemmer. Vi har gått tur. Det regner, men Ruffy har hoppet rundt med nisselue i hvert kratt, han vet ikke hvordan julen var ifjor eller at snø er vakrere enn regn. 

Akkurat nå er det godt å leve. Akkurat nå håper jeg på gode juledager for oss og for alle. Jeg håper på å hvile fra forventing om det som skulle og kunne ha vært. Jeg håper på å være åpen for å være tilstede akkurat i disse dagene.

Ikke slik de var i barndommen ikke slik de kanskje blir neste år, men slik de er nå.

Gledelig jul! 

Juleklem fra Solveig og Trygve