24. desember – Julehåpet

9bc04aad6c06ebc7283b4e806cc405a7

JEG STYRTET GRÅTENDE gjennom skyene. Brått var jeg ute av skylaget og så bakken rase meg i møte. Håpsreisen min endte med at alt håp var ute! Kanskje like greit! hulket jeg for meg selv.

“Jeg burde advart deg,” sa engelen. Med en lett berøring ved skulderen min holdt den meg svevende i det store tomrommet mellom himmel og jord. “Jeg hadde glemt at menneskene ser på seg selv uten kjærlighet. Med engleøynenes klarsyn må det ha vært litt av et syn!” Jeg nikket blekt. “Kan du fortsatt lære meg mer om håp?” spurte jeg. “Ja, litt til,” svarte engelen, “kom bare.”

* * *

Vi landet på en åsside. Det var sent på kvelden, eller svært tidlig om morgenen. Over oss glimtet stjernene klart og kaldt, mens det blå i horisonten lysnet svakt over i gyldent. Det var så stille som det bare kan være på landsbygda om natten. Alt jeg kunne høre var det svake suset av vinden i trærne, og den fjerne klemtingen av bjeller fra noen beitedyr.

“Vi kom akkurat tidsnok,” sa engelen og pekte. “Se!” En av stjernene lyste plutselig opp med et strålende gyldent lys. Jeg kjente det igjen. Håpslyset.

“Vet du hvor vi er?” spurte engelen. “Jeg vet det nå,” sa jeg og sukket. Det var ikke her jeg hadde håpet at reisen skulle ende. Men nå var det ingen vei utenom. Med engelen ved min side vandret jeg ned åsiden i retning av den skinnende håpstjernen i det fjerne. Vi passerte en flokk sauer som stod på en eng og beitet, og noen gjetere som lå og sov rundt et nedbrent bål. En av dem reiste seg med et utrop i det vi gikk forbi, men vi gikk bare stille videre. Nede i dalen, over en liten elv, gjennom et skogholt. Da vi kom ut mellom trærne så vi den endelig. Landsbyen, Betlehem, lå foran oss.

Alt for fort var vi framme ved stallen. Engelen og jeg stod ved en åpning i veggen og tittet inn. En okse sov i et hjørne, et esel stod og tygget høy. En ung mann satt i høyet og tørket svetten på en kvinne. Hun skulle snart føde.

“Engel!” hvisket jeg. “Jeg sa jeg ville lære om håp, men måtte vi absolutt komme hit?” “Vær tålmodig,” hvisket engelen tilbake. “Vent og se!” Engelen fulgte hele tiden ivrig med gjennom åpningen i veggen, men jeg snudde meg bort fra den fødende kvinnen og gikk noen skritt unna stallen. Jeg så på stjernene, på de knapt synlige åsene i det fjerne, på lysene fra landsbyen som lå bak stallen, det gyldne skinnet fra håpsstjernen som hang rett over oss. Og hele tiden hørte jeg den fødende kvinnen i skuret bak meg, den trøstende mumlingen fra mannen ved hennes side, og den svake lyden av eselet som tygget høy.

Der! Et skrik! Moren brast i gråt, faren lo – og så lo moren også. Jeg snudde meg og løp tilbake til engelen ved åpningen i veggen. Moren holdt allerede det nyfødte barnet i armene, og nå var det faren som gråt. Med ett var det som om lyset fra håpsstjernen vokste og vokste, til det fylte hele stallen, hele verden. I lyset var det engler, tusener og atter titusener. De danset, de jublet, de ropte: “Endelig! Han er født! Fredsfyrsten er født! Håpsfyrsten er kommet! Hurra!!!”

Jeg forstod fortsatt ingenting, og visste ikke om jeg forstod mer om håp enn jeg hadde gjort før jeg la ut på reisen min. Men en ting visste jeg: Jeg var veldig, veldig glad.

Engelen min blunket til meg og spratt inn i mengden av de jublende englene. Og mens gjeterne kom inn gjennom døren, mens moren og faren stolt viste fram det nyfødte barnet, mens gledestårene rant nedover kinnene mine – da brøt englene ut i sang.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

w

Connecting to %s