Min vei, gjennom alle dager, går gjennom spor av undring.

Jeg går i gjennom snødekte gater i morgenmørket og klokkenisten i rådhuset spiller “Morgenstemning” av Edvard Grieg. Jeg stopper og kjenner lyden, lukten av snø og gleden over å være til. Jeg går over Stortorvet der blomsterselgerne nettopp åpnet baklukene til varevogner fulle av svibler, fuglenek og grankranser. Jeg går forbi  glassmagasinets utstillingsvindu mens en vindusdekoratør folder ut et hav av mørkeblågrønn fløyel blant glitrende julelys. Noen sekunders glimt av tid, men fulle av glad forundring over det vakre, det gode, skjønnhet, lukter, musikk. Når som helst og uten forvarsel byr livet på øyeblikk med  forundringsfryd som i et glimt gir takknemlighet og glede. En gjennomgående takk for og forundring over det vakre jeg får se, er en tydelig tråd i min vev, som spinnes ekstra sterk nå i desember.

Så er det funderingsundringen over hvordan det ene henger sammen med det andre, og den gode følelsen når ting faller på plass og noe nytt kan skapes. Gleden over at det som er, kan bli til noe annet og mer, er en grunnakkord i alt jeg gjør, og alle juleaktivitetene lar den klinge godt og sterkt.

Og så er det den ydmyke undringen i møte med andre menneskers historie, tro og tanker- den som spør og undres, når du tenker dette og jeg tenker slik, hvordan skal vi gripe det an for å skape det gode sammen? Denne undringen som fyller arbeidsdagen min er drivkraften til å prøve på nytt og på nytt, helt til vi lykkes.

Nå, i adventen er undringen ekstra vidunderlig. I gleden over hvert fnugg av juleskjønnhet lar jeg meg gripe av en forunderlig og ufattelig historie om at et menneskeliv, som vårt, var stort nok til å romme det guddommelige. Det er virkelig noe å undres over.