I gamle dager var det lovfestet: I jula skulle man holde fred. Og skikken lever fortsatt. Så godt som mulig prøver vi å være ekstra snille og greie, la være å krangle, kjefte og være sur disse dagene: Det er jo jul! Det kan selvsagt bli litt problematisk om man bare later som om man er snill, og tenker at: “Jeg skal ikke bite hodet av deg i dag, man bare vent til etter jul!” Da vil aggresjonen bare vokse, time for time, dag for dag, fram til den eksploderer i en skikkelig romjulseksplosjon! En bedre idé er å faktisk legge fra seg de tingene man blir sur for og la livet og julen gå videre. Man må ganske enkelt tilgi.

Disse små hverdagsirritasjonene er ikke så veldig vanskelig å tilgi. Som regel ser man ofte etter noen minutters time-out at det var kanskje ikke så veldig viktig det hele, den opplevde fornærmelsen kanskje ikke så særlig ondt ment, og rettferdighetssansen melder at kanskje du hadde en del skyld selv også? Det var i grunnen bare en hverdagslig petitesse, og så legger man det hele bak seg. I grunnen var det knapt noe å tilgi, det gjaldt bare å tenke seg litt om.

Men hva når du faktisk har noe å tilgi? Vil du tilgi det, eller ønsker du heller å bære nag? Å bære nag er en treffende beskrivelse, for det er faktisk du som bærer på det. Og naget gnager. På sikt forkrøpler det. Både deg selv og relasjonene dine. Så det klokeste er å tilgi, og legge fra seg byrden. Tilgivelse er ikke en følelse, den er en tvert imot aktiv handling: Jeg bestemmer meg for å tilgi. En ting som kan hjelpe, er å beslutte å se den andre gjennom kjærlighetens øyne. Ingen mennesker er perfekte, og jo tettere man lever på hverandre, jo mer av det uperfekte oppdager man jo. Ved å aktivt velge kjærlighet kan man få åpnet øynene for hverandre, slik at man ser hele mennesket, og gjøre tilgivelsen lettere.

Men hva om du har opplevd det utilgivelige? Overgrep, vold, kjærlighetsløshet fra foreldre, utroskap, tillitsbrudd, enda verre ting? Selv om man skulle forsøke å se det gjennom kjærlighetens øyne – så vender man tilbake til: Slike ting skal ikke tilgis! Men kanskje du endelig skulle forsøke å vende kjærlighetens blikk mot deg selv? Å tilgi betyr slett ikke å si at jo, dette var OK allikevel. Tilgivelse er heller ikke det samme som ettergivenhet, at ugjerningene får skal få fortsette selv når du går til grunne innvendig. Noen ganger så må man faktisk bryte med situasjoner, med mennesker som gjør livet ditt til et mareritt – og så først tilslutt, etter lang tid, bestemme seg for å tilgi. Ikke fordi det ikke var noen urett, nei – det var himmelropende galt – men jeg velger allikevel aktivt å tilgi. For jeg vil ikke ha det sånn, jeg vil ikke bære på dette naget, disse sårene, jeg fortjener bedre. Av kjærlighet til meg selv, av respekt for mitt liv. Det er ikke lett, det kan virke nesten umulig – men allikevel er det verdt arbeidet, for i tilgivelsen ligger kilden til helbredelse. Til frihet. Til liv.

I julen ble Han født som gjorde tilgivelsen mulig, kjærligheten synlig. Derfor vil jeg gå inn mot julen i mange skritt av tilgivelse. Tilgivelse ovenfor meg selv, ovenfor andre og ting jeg har båret på. Jeg tror julen, og livet, blir best da.