Helt siden jeg var liten har det føltes helt spesielt å tenne det første adventslyset. Ja, det er ikke noe galt med de andre tre lysene, men det aller første lyset – det er det som virkelig kjennes i magen. Nå snur det! Nå går det mot jul, mot lys, mot håp!

Hvert år på den aller siste dagen før advent pynter jeg den gamle smijernskransen som jeg har arvet fra barndomshjemmet. Da jeg var barn, var det moren min som pyntet den, nå pynter jeg den selv. Med granbar, med litt kongler, med noen glitrende kuler i sølv eller lilla, kanskje med et silkebånd. Og så setter jeg de fire lilla lysene i sine holdere, og så er det bare å vente til det blir en ny dag, et nytt kirkeår, til det er blitt første søndag i advent.

Vi tenner alltid lyset ved frokosten den første adventssøndagen. Og mens jeg tenner lyset, synger jeg:

Det første lys vi tenner, og skuer mot det blå,
det første lys vi tenner, Guds sønn vi venter på.

Da jeg var liten, lærte jeg jo at advent – det betyr slett ikke å vente, men derimot “ankomst”. Adventus Domini. Gud kommer.

Så står da det første adventslyset der og brenner i den halvmørke desembermorgenen og sier: “Gud kommer”.

Én dag.

Hver dag.

Nå.