6. desember: Den vårgrønne julekulen

Det var noen år vi laget masse julepynt. Haugevis! Kassevis! Både Solveig og jeg, hele året. Kjøpte bæreposer fulle av pynt på salget etter jul for å ha som råmateriale for våre kreative sysler. Gikk på oppdagelsesferder på stoffbutikker, på panduro, på jernvarebutikker, i byens possementsforretning, på innvandrerbutikker – alt for å se hva slags skatter man kunne samle sammen som grunnlag for å skape hittil usett og forhåpentligvis fantastisk julepynt!

Resultatet ble delvis til pynt til egne trær, delvis til julegaver til familien, og selvsagt: til varer til julemessene vi arrangerte i Solveigs julepyntede hus i starten av november flere år på rad.

Selv syntes jeg det var morsomst å lage julekuler. Glasskuler, trekuler, stoffkuler, isoporkuler – alle slags runde ting utstyrte jeg med paljetter og dusker, bemalte, kledde med stoff, decoupage … eller hva nå dagens inspirasjon skulle føre til.

En dag fikk jeg det for meg at i dag skal jeg lage kuler i farger jeg aldri hadde brukt før. Om man maler en glasskule forsiktig med akrylmaling, og så lakkerer den med matt gulvlakk, så blir det vel vakkert og bestandig? Det så ut til å fungere, og jeg satte igang: Sorte kuler med dekor i matt gull. Lyseblå kuler med hvite delikate mønster. Støvete varmgule kuler med hvite stjerner med en liten gullprikk i hver stjerne. Alt ble fint, syntes jeg ivrig, og lette videre i malertubene. Å! Den! Den er fin! Limegrønt! Det må jeg prøve!

Og så malte jeg min første og eneste vårgrønne julekule. Der og da føltes det også naturlig å dekorere den med hvite fleur-de-lis, og henge den i en sølvfarget spunnet tråd. Den ble FIN. Syntes jeg.

Jeg tok den med på julemessen. Ett år, neste år, enda en gang. Ingen ville ha den! Den fine! Om jeg henger den fremst? Øverst? Rett ved et lys så alle ser hvor fin den er?

Neida. Grønt er ikke skjønt, så det ut som. Gullkuler, røde kuler, blå kuler, og til og med svarte og gule kuler var svært populært blant det julekulekjøpende publikum. Men grønt? Ikke snakk om.

Dermed har den irrgrønne lille kulen endt opp i vår egen julepynteske. Og hvert år henger jeg den på treet, og tenker “Ja, ja – der er du ja.”

Og så henger den der, den håpsgrønne lille kulen min, som en slags grim ælling på treet, uten noe som helst håp om noensinne forandres til en vakker svane. Den er som den er, grønn og rar. En særing, man må bare ta den som den er.

Og mens alle kuler og engler på treet glitrer gyldent om jul og himmel og fred på jord, snurrer den rare lille kulen min rundt stille for seg selv, og tenker grønt på våren.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s