Det er mote i alt, – også i juler. Noen ganger skal de være tsaraktig russisk blå, andre ganger gullfargede, andre år er det sarte pasteller som gjelder, før en ny fargepalett brer seg over julepynthyllene året etter. Og noen ganger går jula i resirkuleringbrunt. Den første gangen dette rammet meg, en gang på nittitallet, ble jeg helt sjokkert. For meg skulle julepynten være gullglitrende og glassklimtende, overdådig og tradisjonsrik – men så skulle plutselig alt være STYGT! Julepapir og julekort skulle være i resirkulert papir i utvaskede farger, pakket inn med hyssing og kanskje en trebrikke eller noe sånt som gavekort, julepynten gråaktig og livløst dempet i fargene, totalt blottet for glitter og glans, ja har du noe julepynt i ull eller halm er det jo selvsagt det aller beste! Som du skjønner, så kastet jeg meg ikke på denne galeien, og neste år var selvsagt stilen en helt annen i alle fall, så det hele hadde vel blåst over?

Nå er det ikke lenger noen tvil om at det er livsviktig med resirkuleringstankegang, og ikke bare til jul. Det er selvsagt ikke noe poeng å lage seg god julesamvittighet ved å skifte ut det man allerede har med noe nyinnkjøpt som ser mer miljøvennlig ut. Men hvorfor skal julen egentlig være en tid for å sløse? Det virker jo absurd: vi feirer den fattige Gud, født i en stall, lagt på en seng av strå – ved å bruke mest mulig penger, kjøpe mest mulig mat, gi bort flest mulig ting, skape tonnevis og atter tonnevis av søppel, ved å ende opp med å kaste mer mat enn noensinne i året. Det vi alle egentlig prøver å oppnå med julefeiringen vår er vel samvær og kjærlighet, – det handler ganske enkelt om å ha det fint, sammen. Og det kan man da vel få til, selv om man bruker hodet og samvittigheten og tenker i resirkuleringsbrunt?