Verdens eldste tre er ikke de flere tusen år gamle kjempeoliventrærne i midtøsten. Det er heller ikke de seks tusen år gamle høyreiste, omfangsrike Californiske redwoodtrærne. Nei, verdens eldste tre er dette:

I titusen år har den samme granroten skutt nye, genetisk identiske skudd. Det samme treet har altså vokst på nytt i titusen år, på vidda i Dalarne, ikke langt fra Trysil.

Dette langsomme, nesten evige, men samtidig stadig nye, er det jeg tenker på når jeg tenker brunt til jul.

Mørkebrunt, som en nyoljet teakbolle til nøttene. Rødbrunt, som et nypolert mahognypiano klart for julesang. Lysebrunt, som et nyskurt furubord, klart for lange måltider.

Furet og værbitt brunt, som stammen på et evig ungt og eldgammelt juletre- og gyllenbrunt som juletrerøttene- der de vokser seg dypere innimellom hjerterøttene for hvert år vi får leve.