For mange er barndomsjulen rød. Julerødt i hver en krok, med røde nisser og røde duker og røde lys. For meg var julen dessuten rosa og turkis. Mamma og pappa etablerte hjemmet sitt rundt starten av sekstitallet, og dermed preget den tidens bleke vinterpasteller også julepynten som havnet på treet, og som var der gjennom barndomsjul etter barndomsjul. Det er klart: etterhvert fikk de følge av både strieengler fra 70-tallet og glitrende gullornamenter fra 80-tallet, men høyt der oppe i treet, helt nærmest julestjernen, satt stadig de pastellfargede glassfuglene og glitret svakt i turkis og rosa.

Da jeg var midt i 20-årene, var det moderne med trendy, tematiserte juletrær, og jeg prøvde flere ganger å pynte mitt eget tre i mitt eget hjem i sølv, i blått, eller kanskje i gull kombinert med hvitt. Jeg ble i grunnen stort sett fornøyd med resultatet, men det ble ikke noe juletre. For å få treet til å si: “Ja, nå er det jul”, måtte jeg allikevel inn med noen papirkurver, noen norske flagg, og høyt mot toppen noen fugler i rosa og turkis.

Og slik er det blitt for meg etterhvert. Juletreet behøver ikke være hverken trendy eller beundret på Instagram. Det jeg vil ha, er et juletre som fortsetter historien fra alle julene jeg har vært med på. Som har med minner fra årene vi har fått oppleve, helt tilbake til barndommens jul. Et som symboliserer at denne julen er en del av den samme evige jul som vi får oppleve en liten flik av, nok en gang.

Jeg har arvet noen få av glassfuglene fra 60-tallet. De har mistet halefjærene og er blitt ganske rufsete i malingen etterhvert. Men de hører hjemme der allikevel, høyst oppe mot julestjernen, der de glimter slitt i blek turkis og rosa.