Når julefreden tilslutt senker seg, dufter huset av kongerøkelse, av granbar og av tente lys. Men i den siste uka før jul var duften en ganske annen: Grønnsåpelukt konkurrerte med lukten av ajax og jif, av nylonvask og salmiakkvann – og selvsagt den skarpe lukten av sølvpuss og kobberpuss. Bøtte etter bøtte av gråbrunt vaskevann ble slått i utslagsvasken, fylt med nytt, varmt vann, og så var det å vaske videre. Førjulsfargene disse dagene var skittengrått, sølete messingpussgrønt, skummete slålullsgråbrunt!

Det var en syssel for hele familien, dette å gjøre rent til jul. Alle sammen var samlet om oppgaven å rense huset fra kjeller til loft, frigjøre det fra alle hverdagers rusk og rot og støv, og gjøre det skinnende juleblankt. Det var som et slags symbolsk renselsesrituale, en nysnøhvit såpeskummende syndsforlatelse der vi langsomt, møysommelig og førjulsfrydsfyllte arbeidet oss fra grå hverdag til hellig juletid – ved å tørke av lampeføtter og bøker, vaske tak og vegger og gulv og lister og dørblader og vinduer i rom etter rom, gnukke på fliser, polere badekar og gjestetoaletter og skure gulv og spisebord. Innimellom dette skulle selvsagt absolutt alt sølv i huset gjøres skinnende blankt til jul, fra kakefat og kaffekanner, via bestikk og kakespader, helt ned til den minste sitrongaffel og svømmeknapp, – sammen med messingkjeler, messingstaker, gamle kobberkanner og de to store kobberkjelene ved hoved- og kjøkkeninngangen!

Og så endelig, etter mange dagers innsats, kunne vi endelig henge opp nyvaskede gardiner, ta inn ristede filleryer, fylle nypussede kobberkjeler med bjørkeved og rulle ut gulvmattene som vi hadde hatt ute i nysnøen og banket rene og friskt snøduftende. Sånn! Nå er det klart!

Kronen på verket, selve julepyntingen, ventet til vi barna hadde lagt oss på kvelden lillejulaften. Men nå stod hele prestegården nyvasket og førjulsduftende og ventet: Snart, snart er det jul.