En tid for  å gi og ta imot– dette synes jeg er den fineste adventskalenderen, et daglig alternativt steg mot julen fra den svenske kirken. Trykk på linken og se selv!

1.desember begynner med «hopp av glede» og så går det videre derfra. Ordet kan også bety en piruett eller en saltomortale- gjerne alt på en gang.

Jeg tenker på en gang jeg var på konferanse i et strålende høstvakkert Tyskland. På vei gjennom parken gikk jeg et stykke bak en meget ærverdig professor, med svart dress og alvorlige tanker. Med ett gikk han litt fortere, så begynte han tilfeldig å sparke til den knusktørre løvet- og så til min overraskelse tok han et lite luftsprang opp i en haug med løv før han gikk videre, like alvorlig som før. Hvorfor var det overrraskende?

Hvorfor er ikke slike sprett den selvfølgeligste del av livet for oss voksne også? Må alt være planlagt og del av noe annet, noe større?

Jeg undres og tenker jeg skal gi rom for flere impulsive, helt uventede gledeshopp denne førjulstiden, kan hende virker det motsatt også, at det ikke er nødvendig å være så glad først? Bare gjøre noen hopp og se hva som skjer?