Første søndag i advent. Det er mørkt ute. Vi sitter ved frokostbordet i skinnet fra det første adventslyset. Ennå er det lenge til jul. Men nå er det adventstid, og vi gleder oss over å glede oss.

I det siste har jeg tenkt at adventstid er litt som hagebruk. Visst er det hyggelig å sitte i hagen en varm sommerdag når allt er fullendt, og se på all den blomstrende herligheten rundt seg. Men uten at man hadde plantet og sådd og satt løk og stullet og stelt hadde det ikke vært noen blomstringstid å glede seg over. Og blomstringstiden er slett ikke hele poenget med hagearbeidet: Det er faktisk fint i seg selv å sette løk om høsten, det er en glede i det å beskjære busker, rydde bedene om våren, i å se de første spirene titte fram, i å gi hagen tid og oppmerksomhet og samvær gjennom sesongen.

Juleforberedelsene og juleforventingene har også sin helt egen glede, i tillegg til det de peker fram mot. En gledesfull forventing om den kommende juletid, en glede i arbeidet og nærværet i seg selv, i tradisjon, hygge, kreativitet og samvær.

Så den første brikken i min jul er forventningsbrikken: Adventstiden. For meg kjennes den som en stor gave.