Da vi bygde hytta var vi veldig nøye på ikke å skade naturen rundt oss, lyng og einer, stein og furu skulle være uforstyrret så nært inn til hytteveggene som mulig.

Likevel, noe måtte jo tas bort. Blant annet masse blåbærlyng røtter. Av dem flettet jeg fuglereder, som vi har i juletreet. og de er en viktig brikke i min og vår jul. Dette er en irsk tradisjon, treet skal ha tomme reder for å minne om dem som vandrer ute i verden, dem som er hjemløse og dem som ikke kan komme hjem til jul.

Jeg tenker litt videre, om noe er tomt kan det fylles opp. Mine julereder skal minne meg om at det alltid er plass til fler, rundt julebordet og i hjertet. Nå har huset vårt vært fullt i alle år siden jeg flettet disse redene, men ettersom “ungene” etablerer seg, flytter ut og ikke kommer hjem til jul, tenker jeg det er viktig å holde fast på tanken, reder skal tømmes, fugler skal fly, sånn skal det være- og alle trenger å vite at det er et sted å komme hjem til.

Tomme reder minner meg ikke om det som har vært, men om det som kan komme- det er mange som trenger å vite at det er plass til dem et sted, selv om det ikke er det redet de ble klekket i. Så da blir de tomme redene ikke noe vemodig, men en oppfordring til å fortelle at redene finnes, at det er plass. Så blir julespørsmålet- hvordan gjør vi det?