Hvorfor feirer vi egentlig jul? Har du tenkt på det? Er det ikke litt rart, egentlig? For hvorfor er nettopp julen så viktig for folk? Hvorfor bruker milliarder av mennesker så mye penger, tid og krefter på å gjennomføre dette? Hvorfor finnes det så UTROLIG mye julemusikk?Hvorfor er det så mange tradisjoner, så mange matretter, så mange dekorasjoner, så mange bøker og filmer som handler om akkurat DENNE tiden på året?

Svaret “Vi feirer Jesu fødsel” er sant nok, men er bare en liten bit av svaret – for påsken er religiøst mye viktigere, men feires slett ikke på dette overdådige viset. Så det må handle om noe annet i tillegg. For at det skal være hyggelig for barna? For at vi selv syns det er givende og koselig? Fordi alle andre gjør det? Fordi vi alltid har gjort det? Fordi det er for trist å ikke gjøre det? Kanskje alt dette?

Da jeg begynte å skrive denne posten, tenkte jeg at mye av svaret lå i selve julestemningen. Denne mystiske stemningen som alle ønsker seg som den aller fineste julegaven, som om den uteblir gjør at julen føles aldri så lite som en skuffelse. Håpet om at hvis vi bare legger alt til rette etter akkurat de juleskikkene vi selv er vant med, så vil det hele fungere som en slags liturgi, som – om vi er heldige – vil gi oss denne flyktige, inderlige henførelsen. En følelse av å ha kommet hjem, at barnet meg og den voksne meg er én og den samme, en følelse av å være på plass, trygt i stjerneskinnet mellom himmel og jord, en følelse av at vi todelte vesener av kropp og sjel endelig er blitt hele og alt er godt og rett på denne vår stakkars jord.

Men hvorfor gir julen oss denne følelsen?

Så tenkte jeg: Men kanskje det faktisk er noe biologisk? Noe som ligger i selve menneskehetens genetikk? Selveste Juleinstinktet? Litt som når trekkfugler instinktivt flyr sørover eller når ålen migrerer til Sargassohavet, så har vi det innebygd i oss at når det blir midtvinter, da MÅ vi samles, da MÅ vi tenne lys, da MÅ vi feire! Midtvinterfester har jo vært viktige lenge før Kristi fødsel, – ja, kanskje det startet med at flokken måtte samle seg, varmt og trygt i hulen nå når det var så mørkt og kaldt ute? Kan hende at det å markere den mørkeste, kaldeste tiden på året er en del av definisjonen på hva et menneske er?

Men det forklarer jo ikke hvorfor vi gjør så mye ut av det hele.

Jeg hører kynikeren der ute mumle bedrevitende om at som vanlig er det PENGENE som styrer. Det er selvsagt gamle Mammon har tatt over den kristne høytiden, –som det meste andre. Og det er grunnen til overfloden: Siden det er MYE penger å tjene på julen, er det MANGE som dermed lager film og musikk og bøker og pynt, setter juleetiketter på melkekartongene så det plutselig blir julemelk og igrunnen gjør hva som helst for å slå mynt på det hele!

Men dette forklarer ikke noenting. For det er jo tvert imot! Det er fordi folk syns det er viktig med jul at de vil bruke pengene sine på juleprodukter. Så viktig at de bruker mer enn de har råd til, selv på ting som det til slutt viser seg at ikke gav dem mye glede. For kanskje! Det er håpet om julen som driver pengestrømmen, ikke motsatt.

Så hva da?

Feirer vi jul fordi vi håper? Håper på samvær og glede og julestemning? Håper på at vintermørket går mot en ende og at lyset vender tilbake? Fordi vi håper – å som vi håper – på at det er en sammenheng, en himmel over stjernene, et sted hvor vi egentlig hører hjemme?

Eller er det ganske enkelt – alt disse tingene på en gang?