De beste barndomsminnene mine handler om å lage ting. Klippe i morfars prøvebøker fra ullvarefabrikken og sy sammen til rare dyr. Sitte ved siden av mormor i sofaen og lære å strikke, se tante Grete trylle frem en julelandsby av doruller og bomull, lære å sy klær av mor, å brodere av farmor. På etterjulsvinteren tok vi sparken bort til den gamle skolen, der durte det i ovnen og ivrige, dyktige, tålmodige damer fra bondekvinnelaget satt klare til å lære bort, sokkestrikking, brikkevev og andre finurligheter. Hele livet og hele året har det å skape noe med hendene vært en nødvendig og stadig glede.

Til jul- er det noe mer. Det som skal lages og gis bort gjør jeg i fred og ro alene. Julepynt har vi mer enn nok av. Men juleverksted- det vil jeg ha! Da barna var små, var det om å gjøre å finne på ting som de kunne klare, og som ble så fine at vi gjerne tok vare på dem. Nå som alle er voksne, er det ekstra stas om noe er så vanskelig at det nesten ikke er til å få til. I år skal vi bryne oss på hjertene fra denne boken…..

Og det får vi nok til, iallefall etter litt øvelse. Men nå er det ikke lenger det som blir laget som skaper juleverkstedmagien, det skjer noe når vi sitter sammen rundt et bord med vakre materialer og utfordrende oppgaver. Praten går så fredelig og lett, roen senker seg og det kjennes at det er godt å være sammen. Sannsynligvis kommer det også noen vakre fletterier utav det- men helt sikkert julevarme og julefred. Helt sikkert bærer vi med oss takknemlighet og skaperglede, og et verksted som forårsaker det må jo virkelig være et julens verksted?