13.desember- noen hjemme?

For lenge siden, i et annet årtusen, da jeg var barn, hadde mange en budstikke i tre hengende ved inngangsdøren. ” Hvis vi ikke hjemme er, skriv en lapp og legg den her” sto det utenpå røret. Jeg vet ikke hvor mye det ble brukt, men jeg vet iallefall at nå til dags ville det vært helt unødvendig. Ikke fordi alle avtaler og meldinger skjer på mobiltelefonen nå, men fordi det er lenge siden jeg har opplevd at noen stikker innom uten å være bedt. Hva skjedde?

Jeg fikk engang muligheten til å sitte til bords med Rowan Williams, erkebiskopen av Canterbury. Ettersom han er fra Wales var det naturlig å snakke om sang. Er det slik som på film at alle bare synger, spurte jeg? Jeg tenkte nok at BBC historien om det syngende vidunderbarnet Aled Jones, som vandret over heia mens tonene trillet, var overdrevet. For ikke å snakke om filmen “Grønn var min barndoms dal”, der gruverabeiderne i Wales synger seg gjennom alt som livet kaster på dem.

“Ja, slik er det, og det er det jeg savner mest i London”, sa erkebiskopen, og fortsatte: “Jeg er vokst opp med ulåste dører og naboer som kom inn på kjøkkenet og satte seg til å synge, så ble alle i huset med på sangen”.

Så fantastisk! I dag er jo dagen for å vandre gjennom alle hjem, med lys i håret, lussekatter og sang. Enn om noen, tross koronabegrensinger, tross de konvensjonene vi har rotet oss inn i der alt skal være avtalt, tross alt bare stakk innom, i håpet om at noen var hjemme og at vi kunne dele en sang? Det er lov å prøve!

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s