Har du hørt bursdagstakkeverset mitt? sa tante Grete da hun hadde bursdag for noen uker siden. Nei, det hadde jeg ikke, men kjente med engang at det skulle vi alle hatt.

For hadde det ikke vært finere, både til jul og bursdag å ikke tenke på hva vi ønsker oss, men på hva vi er ekstra takknemlige for å ha? Samtidig er det å kunne gi er også en gave, og jeg vil ikke ha en jul der jeg ikke tenker på hva andre kunne ha glede av.

Jeg liker å få gaver også jeg! Jeg vet jo at det er mest politisk korrekt å si ” jeg ønsker meg ingenting, jeg har jo alt”. Det er sant, jeg har det meste og kan kjøpe det jeg trenger, men å få en gave handler ikke om å skaffe seg noe, men at noen ville gi.

Det er en ting jeg aldri kan få for mye av, og som jeg aldri kan gi bort for mye av, og som jeg alltid blir veldig glad for, den lille gaven som viser at noen, et øyeblikk stoppet opp og tenkte, er det noe jeg kan glede med i dag? Det siste året har vi fått mange slike rørende og omtankefulle gaver, en pose sopp, en uventet blomst, en kurv hjemmedyrkede grønnsaker, en loff hengt i en pose på døren, hjemmelaget syltetøy, en melding med et vakkert bilde, uanmeldte besøk, en håndsrekning til de alt for ambisiøse prosjektene. Og gjennom det hele, en strøm av omtanke, medfølelse og kjærlighet. Alt dette var gaver jeg ikke kunne kjøpt selv og som livet ville vært fattigere uten, så takk! Det var da så lite, sier du da, men nei, en gave som viser et åpent hjerte, de gjør meg skikkelig glad.

Ja, jeg liker å få slike gaver, og prøver å lære av det jeg blir glad for hvordan jeg kan gi til andre. De små gavene altså.

Store gaver er det verre med, ikke å gi, men å få- tenk at de kunne bruke så mye på meg! det hadde jeg aldri turt å ønske meg! Det har jeg da ikke fortjent? Men glad, skikkelig glad, det blir jeg.

Heldigvis, de alle største gavene, de det ikke står i vår makt verken å gi eller holde tilbake, de får vi helt ufortjent. Merkelig nok er det dem det er lettest å overse, og ta for gitt- helse, fellesskap, liv. Så idag minner jeg meg selv om takkeverset og bærer det med som en grunnleggende fortrøstning og tro, inn mot en pandemipreget jul.

Nå la oss takke Gud, med hjerte, munn og hender, som overflødig godt, så uforskyldt oss sender,
som helt fra moders liv på oss har nådig tenkt, og alt hva tjenlig er, så rikelig oss skjenkt.

Den evig rike Gud, han oss fremdeles unne, sin glede og sin fred, han give at vi kunne
I nåden alltid stå, og hva oss enn skal skje, få hjelp i nød og død, til sist hans åsyn se.