I gammel norsk lov var juletiden fredet. Man skulle holde fred med sine, det var stans i alle søksmål, og det skulle gis trygghet til alle som ble forfulgt. Julen var altså som et slags kirkeasyl, eller Sanctuarium som det opprinnelig heter: Hellig rom. Et hellig sted blant årets dager, nå skal man få fred og hvile.

Også for meg er julen et tilfluktssted. En etterlengtet hvile. Hverdagslivet føles ofte fullt av kjas og mas hvor uviktige ting tar mer tid og krefter enn det som er viktig, og kortsiktig strev og bekymringer fort farger dagene grå. Men så kommer takk og lov julen, og endelig kan jeg legge bort alt. Stormen er over, jeg er i havn. Det er fred, og det er hellig høytid. Forhenget mellom himmel og jord kjennes ekstra tynt, og man kan nesten skimte det stille lyset bakenfor.

Julen min har mange andre brikker også, som du har sett tidligere i kalenderen, og flere kommer det framover mot jul. Men julens hellige fred er kanskje en av de jeg elsker høyest. Og det er derfor jeg fester meg ved slike linjer i julesangene:

For happiness I long have sought, and pleasure dearly I have bought
And weary with my former toil, here I will sit and reast a while
Rest beside the weary road, and hear the angels sing!