Da vi bodde i Indiana, var det om å gjøre å velge ut hva som virkelig gjorde julen til jul, for å skape en fin høytid i et fremmed hjem og uten storfamilien. En ting var pynt og mat, men hva skulle julen være? Jeg har skrevet før om at vi valgte oss fire juleverdier, fred og hvile, fryd og glede- dersom ikke det vi foreberedte og planla førte til noe av dette, var vi enige om å la det være. Disse to ordparene er rare- for de kan både være synonymer og utfylle hverandre- og da er det kanskje også et ord som dekker alle betydninger? En slags superverdi?

For meg kan dette ordet være ro.

Men ro er ikke det samme som å være i ro.

Det går fint an å ligge helt i ro, forsøke å sove- og samtidig kastes hit og dit i tankeuro og bekymring. Det går helt fint å forholde seg passiv, helt rolig, når vi ser en urett som begås- mens samvittigheten er i full kamp mot frykt og ansvarsfraskrivelse.

En kropp i ro- er ikke nødvendigvis en sjel og et hjerte i ro.

Men når roen senker seg, når også det indre er rolig, vi er trygge på at det vi har kunnet gjøre er gjort, for i dag, når tankespinn kan kostes vekk, når bekymringer settes i rette perspektiv, da er det faktisk mulig å være helt rolig, selv om kroppen er i full fart. Den roen er mitt julemål, den roen er for meg et sted hvor både fryd og glede, fred og hvile har gode vekstvilkår, både i julen og resten av året.

Kan hende julefryden kommer først når vi rydder vekk juleuroen?