23. desember – Lillejulaften

Jeg sitter og ser på tv. Det er et program om universet, totalt ufattbart. Fargesprakende gasskyer som glitrer i verdensrommet, som trekker seg sammen og føder galakser. Galakser som blir til, vokser og blomstrer, hjem til milliarder av stjerner. Sorte hull som folder stjerner og verdensrom sammen, evig kvernende i galaksenes midte. Stjerner som eldes og eksploderer og sprer de tunge grunnstoffene sine som støv utover i himmelrommet, støv som kan brukes som byggeklosser til å bygge liv.

Jeg sitter og ser på tv. Et av uendelig mange programmer om livet på jorden, men allikevel totalt ufattbart. I den minste lille pytt, i havets dypeste groper, i den minste lille sprekk og fold av vår underfulle planet kravler og kryper og lever og ånder det. Underlige livsformer som passer til hverandre som hånd i hanske, hver tilpasset til sin lille nisje i livsveven som spenner om kloden.

Jeg lar tv-kvelden utfolde seg foran meg. Og program etter program er i bunn og grunn et portrett av menneskene, i all sin ufattbare skjønnhet og skaperkraft, sin dårskap og sin ondskap, sin kjærlighet, sitt kunstnerskap, sitt mot, sine mangefasetterte muligheter og uttrykk. En gåtefull skapning i bunn og grunn, uforståelig selv for seg selv.

Og hva så med Skaperen? Han som laget alt dette? Og som en del av sitt ufattbare prosjekt, blir et barn i den første julenatten. En hjelpeløs, liten baby. En skaper av galakser og svarte hull, som nå må mates og stelles og skiftes på og passes på av en landsbyjente. En skaper som overlater seg så tillitsfullt og hjelpeløs i menneskenes hender? For så å vokse opp, gjennomleve menneskenes mangesidige plager og gleder, og så overlate seg tillitsfullt til de som så vil torturere og drepe ham? Som syns at vi er verdt alt dette, bare fordi han elsker oss! Hva sier dette om skaperen? Og hva sier det om oss?

Da jeg var ung, trodde jeg at jeg kunne lære og forstå det meste. Men slik er det jo ikke. Jo eldre jeg blir, jo mindre forstår jeg. Og slike mysterier kan man heller ikke gripe med kald forståelse eller fatte med logisk tenking. Så store hoder har vi ikke, at vi kan spenne over og gjennomskue Guds tanker og forstå alt han gjør og er. Noen ting her i livet er istedet mat for ærefrykt, undring – og takknemlighet. Slik som det sårbare lille skaperbarnet i Betlehem. Barnet som er selve julemysteriet. Og i bunn og grunn selve kjernen i livsmysteriet.

Advertisement

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s