Jeg går gjennom vinterskumringen i Oslos gater, det er ikke et snøfnugg å se – men er det julestemning? Ja, som på en film, julelys over alt, mennesker som ikke har rukket å bli stresset, men som rolig drøfter gaver til den ene og andre. På stasjonen står et kor og synger, I’m dreaming of a white christmas, det deles ut varme kanelboller og kaffe, og toget er fullt av studenter som ivrig snakker om å komme hjem til jul, en helt ikke-hvit jul.

Senere på kvelden sitter jeg på bussen, regnet sildrer ned over rutene, det er svart ute, ikke et snøfnugg å se – men er det julestemning? Ja, folk takker og sier god jul når de går av bussen, bussjåføren spiller julesanger og av og til skimter vi julelys, på trær og verandaer, i vinduer og på garasjer. Den lille fuktige bussverdenen er fylt av julehumør i et helt ikke-hvitt Trøndelag.

Men så er reisen slutt og rett før jeg går av bussen begynner det å snø. Når jeg kommer til trappa hjemme er alle trærne, hver eneste grein i hagen dekket av snø. Julelysene rundt døra og på trærne skinner ut gjennom et dekke av snø, verden er stille og vakker, og jeg kjenner julestemningen i hele meg. Jeg har juleferie og det ble hvit jul allikevel!

Men hvorfor i alle dager skulle det bety noe?

Jeg har jo opplevd mange ikke-hvite juler, ja både med grønne plener og sanddyner, og det har aldri blitt mindre jul av det.

I det siste har jeg tenkt på hvordan vi iscenesetter julen, som en fin ting. Det er jo sånn ellers også, at det er lettere å få noe til å skje om vi legger til rette for det. Og da drømmer vi om og håper på de rammene som gav julen magi da vi var små.

Da jeg var liten var det veldig populært å legge bomull i vinduskarmen så det skulle se ut som snø. Senere limte vi rød tape på vinduene og sprayet på kunstig snø. Ja i USA kan en få kjøpt ferdig «flocked» juletre – ekte tre, men hvitsprayet fra topp til tå. Og selv nå, når mikroplast og snøspray er politisk ukorrekt er vinterskogen tema for veldig mye julepynt.

Kan hende ønsker vi oss rammen rundt en jul der vi kan gå tur, ake kjelke, gå på skøyter og ski, lage snølykter og engler i snøen – det er ikke like mange morsommme uteaktiviteter knyttet til regn, slaps eller sludd.

Kan hende er det til og med en slags «gjøre det beste utav det»? Når det først er snø og kaldt så la oss omgi oss med snøkrystaller og istapper og idylliske snølandskap og understreke alt som er vakkert! Jeg vet ikke, og ettersom jeg elsker vinter og vinterpynt burde jeg vel ha tenkt i gjennom det. Men det jeg vet er at når jeg pynter til jul tegner jeg en ramme og legger til rette for at det bildet jeg ønsker vi skal ha opplevd kan skje.

En ramme som skaper nye minner og får frem de gamle, en trygg ramme der det er godt å være sammen, en ramme om morsomme spill, leker og dype samtaler.

Jeg tror nemlig at det å pynte huset og seg selv, vaske og gjøre i stand stemmer oss til høytid og gjør oss mottakelig for det egentlige innholdet i en hver høytid – på en helt annen måte enn om alt var som alle andre dager.

Og når det gjelder white christmas – den sangen hører hjemme når det spilles og lekes, i travelhet og forberedelser. Men når alt dette stilner, julen ringes inn og vi står klare til å ta imot julevidunderet, da er det akkurat det samme hva slags farge julen skulle ha, og de aller fleste steder i verden er den iallefall ikke hvit.