«En beretning om blindhet» av José Saramago
Dette er kanskje den beste boken jeg har lest. Men det er også den skrekkeligste, – ja, i grunnen er det en helt forferdelig bok, grusom i sin dystopiske visjon.

I fortellingen har en del mennesker plutselig mistet synet, nærmest over natten. Ingen vet hvorfor, og samfunnet ender med å isolere disse menneskene i et slags fengsel, hvor de blir behandlet som verdiløse utstøtte. Forholdene i fangeleiren blir stadig skrekkeligere og mer fornedrende, kapittel for kapittel, det er nesten så man ikke orker å lese det. Men en dag møter ikke fangevokterene opp i fengslet, – og det viser seg at også de er blitt blinde. Og snart sprer blindheten seg som en farsott gjennom hele samfunnet.

De innsatte flykter fra fengselet, tilbake til byen. Og her er forholdene nesten enda verre – alle blitt blinde, og samfunnet har brutt totalt sammen til et fortvilt anarki. Matforsyning, strøm, vann, transport – ingenting fungerer lenger, og i små grupper eller enkeltvis kjemper de blinde med hverandre i en desperat kamp for å overleve.

Selv om alt blir stadig mer håpløst gjennom historien, så handler boken på mange måter om å ikke miste håpet – selv når alt er totalt svart. Og helt mot slutten snur fortellingen, i en slags visjonær åpenbaring, før boken endelig åpner seg mot lyset igjen.

Nå kan du jo lure på hvorfor jeg har en slik skrekkelig bok med i Julefrydkalenderen. Hva har vel dette med julen å gjøre? Hvis man tenker på julen som en lysglitrende idyll, som bekrefter våre hyggelige og harmoniske liv, så forstår jeg innvendingen. Men det er ikke slik jeg ser julen. Det å feire jul er like mye en protest. En trassig beslutning om å tenne lys i mørket, om å velge det gode, samhold, kjærlighet og tro – midt i en verden full av krig, sult og gru. Julens sentrum er jo nettopp historien om en himmelsk åpenbaring, midt i årets mørkeste tid. En åpenbaring om lys i mørket, om nåde – og om frihet.

Det er bare når man gir opp håpet at alt er tapt. Da er det bedre å istedet tenne våre forsiktige falmende lys i det mørkeste mørket, ikke bare til jul – men hele året.

«Sent i november» av Tove Jansson
Hvert år på denne tiden opplever jeg det samme: Julen nærmer seg ubønnhørlig i det fjerne, stadig nærmere. Julens idyll og himmellengsel føles uendelig langt borte fra mitt eget grå hverdagsmenneske, hvordan i alle dager kan jeg forberede meg selv og få lagt alt til rette for å ønske julen velkommen i tide? Orker jeg egentlig dette?

«Sent i november» handler ikke direkte om julelengsel. Det er en bok med mange dybder, og sier jeg at den handler om bare ett tema, så gjør jeg boken urett. Men én av de mange tingene boken poetisk og underfundig beskriver, er vår lengsel etter idyll. Håpet om å finne et sted å høre hjemme, en sammenheng å tre inn i hvor alle brikker faller på plass.

Det er sent i november. Sommeren er ugjenkallelig borte, vinteren er ennå ikke kommet. Naturens rikdom er forandret til det ugjenkjennelige med svarte, visne forvridde former, stillestående vannpytter, nesten lysende sopp i underlige former. Én etter én kjenner diverse hemuler, filifjonker og knøtt at livet deres ikke er slik de ønsket, – ja, det er nesten ikke til å holde ut! Og én etter én blir de minnet om den sommerlige idyllen i Mummidalen, – med fiske fra broen over bekken, saft på terrassen, lykter i trærne. Hver for seg finner de så veien tilbake til dalen. Men Mummihuset ligger mørkt og forlatt – Mummifamilien er borte!

Dette er altså en mummitrollbok uten mummitroll. Og uten mummifamilien er idyllen i dalen skjør som glass. Hver for seg prøver novembergjestene å skape idyllen på ny ved å tre inn i familiens roller. Famlende forsøker Filifjonka ta over Mumimammas plass som huset trygge, varme sentrum, mens den ubehjelpelige hemulen prøver å leve opp til den fraværende Mummipappaen. Snusmumrikken blir uvillig fanget inn i deres fortvilte søken etter det vidunderligste, den lengtende lille homsen Toft prøver forsiktig å hjelpe dem, samtidig som han søker dypere og dypere inn i sin egen lengsel.

Novembergjestene klarer aldri å gjenskape mummifamiliens idyll. Men etter mange forsøk og mye gnisninger, gir de helt til slutt opp forstillelsen. Istedet finner de tilbake til seg selv, og herfra kan en ny idyll skapes. Ikke mummitrollenes, men deres egen.

Det er jo sånn med julen min også. Den blir uoppnåelig når jeg prøver å strekke meg for å gjenskape en jul utenfor meg selv, – et slags juleideal ut fra alle juleminner og alle samfunnets julebilder av perfekte juler, alle forventinger alle rundt meg kanskje muligens eventuel har. Men hvis jeg legger bort alt dette, og den lille familien min bare lager jul ut fra oss selv, våre egne krefter, og ut fra det vi selv syns er hyggelig – da blir det jul allikvel. Vår jul, akkurat slik den skal være dette året.

Dette er vel et godt prinsipp for resten av livet også.

«Leaf by Niggle», av J.R.R. Tolkien
I denne korte novellen møter vi Niggle, en liten mann med store ambisjoner. Han ønsker å male bilder, men det kunstneriske arbeidet blir hele tiden avbrutt – av venner, av egen latskap og manglende fokus, og av den krevende naboen Parish.

Årene går, og Niggles tilmålte tid nærmer seg slutten – og endelig ser han plutselig for seg hva han skal male: Et tre! Med tusen detaljerte, vakre blader, alle forskjellige. Mellom bladene kan han tenke seg et fjernt landskap, her er det idylliske åser og majestetiske fjell og bugnende åkre og skoger som kan skimtes i glimt mellom bladverket. Stadig nye detaljer må legges til, og lerretet blir for lite, han skjøter på mer. Rommet blir for lite, han flytter det stadig voksende maleriet ut i garasjen.

Tilslutt står Niggle på en enorm gardintrapp og maler frenetisk, hvordan kan han bli ferdig før tiden hans er omme? Stadig blir han avbrutt av den irriterende naboen, og stadig oppdager Niggle at det er mer og mer igjen av bildet. Jeg kan ikke bli ferdig! Kanskje jeg bare kan antyde litt hva jeg har tenkt?

Og en dag er Niggles tid plutselig omme. Bildet ble aldri ferdig, og det store lerrettet finner nye bruksområder i landsbyen – det er jo perfekt til å tette et tak! Det eneste som overlever av maleriet er en liten flik med ett eneste vakkert løv. Dette havner på det lokale museet med tittelen: «Leaf», by Niggle. Så brenner museet opp, og allt Niggles livsverk er borte.

Novellen er, som du kanskje har skjønt, en lignelse. Det store maleriet, Niggles livsverk, viser seg tilslutt bare å være et lite glimt av det virkelige treet. Treet som Niggle bare ferdigstille etter døden.

Jeg syns julen også er slik. All julens skjønnhet, lysglitrende harmoni og uoppfyllbare lengsel er som et bittelite glimt av det vi egentlig savner og lengter etter, helt lengst der framme.

«Løven, heksa og klesskapet» av C. S. Lewis
Det er midt på 70-tallet, en romjulskveld på prestegården i Overhalla. Vi tre småbrødrene har fått på oss pyjamas, og sitter i senga med store øyne og vidåpne ører. Mamma tar plass på sengekanten, åpner forsiktig den flunkende nye boka i lyset fra nattbordlampen. Hun kremter. Og så begynner hun å lese høyt: «Det var en gang fire barn, som het Peter, Susan, Edmund og Lucy …» Reisen begynner – vi skal til Narnia!

Sammen med Lucy går vi undrende inn gjennom klesskapet, og ser den gåtefulle lyktestolpen lyse stille for seg selv i den snødekte skogen. Så kommer Tumnus trippende – en faun! Hva er nå det? Tumnus inviterer med hjem på te, – så koselig det ser ut i hulen hans. (Hver gang vi kommer til en ny av Pauline Baynes fantastisk illustrasjoner, sender mamma boken rundt så vi barna etter tur kan studere og beundre tegningen.) Tumnus legger på litt mer ved i peisen, og sjenker te til Lucy. De smaker på en sukret kake mens han forteller om dryader og fauner som danser gjennom skogen, om dverger og naiader, om den evige vinteren uten jul, om den grufulle hvite heksa. I den virkelige verden spraker det i vedovnen på soverommet, og storøyde blir vi ledet av mammas rolige stemme inn gjennom den snødekte skogen, til møtet med heksa, til middag hos beverne, til flukten fra beverhuset, til det underfullt gledelige møtet med selveste julenissen morgenen etter. Og videre, stadig videre, på veien til Aslan.

Bøker er absolutt den beste julegaven. Og noen bokgaver er enda bedre enn andre: For nesten femti år siden fikk vi barna på prestegården en pakke med alle de sju narniabøkene i. Det viste seg å bli den beste julegaven noensinne, en gave som har farget livet mitt, åpnet utallige dører inn til andre litterære verdner, en gave som fortsatt gleder meg flere ganger hvert år. En gave for livet.

I mange år leste jeg «Løven, heksa og klesskapet» hver desember, med nesa dypt begravet i bokens duft av barndom, og Pauline Baynes snøfylte illustrasjoner av lyktestolpen, bevermiddag og snødekte hekseslott. Egentlig er jo ikke boken noen julebok. Om den hører noen høytid til, så er det vel mer påsken. En bok om når alt snur. En bok om våren som seirer over den endeløse vinteren. Om stein som blir levende. Om Aslan som overvinner døden for å redde en forræder. Om det godes seier over det onde.

Men i julen jeg selv bærer innerst inne i hjertet, vil det alltid være et bilde av stille snø som daler ned over en lyktestolpe, langt inne i den snødekte skogen.

Den aller siste luken i årets Julefrydkalender åpnet. Endelig er det julaften, den mest fantastiske dagen av alle! I mange år har jeg hatt en helt egen julekveldstradisjon, helt på slutten av dagen. Når julekvelden er nesten over, etter all høytid og sang, samvær og glede, julemiddag og gaver, så går jeg ut. Alene. Og der står jeg, under åpen himmel.

Julenatten velver seg over meg, isgnistrende stille. Jeg lytter ut i natten, lar julenattsstillheten fylle meg.

I den aller første julenatten kom himmelen så nær jorden at de ble ett. Universets konge, som bærer alt det skapte i sin hånd, ble født som et hjelpeløst lite nurk, i en mørk stall i Betlehem. Og mennesket, Maria, får bære skaperen tett inntil seg, og se med undring inn i den allmektiges nyfødte øyne.

Alt dette for at Gud vil være oss nær. Nærmere enn en håndsbredd, nærmere enn din egen pust. Slik at i år etter år, gjennom juledager og hverdager og juledager igjen, helt inn i den dagen hvor vi tilslutt reiser hjem for godt, så er vi aldri, aldri alene. Vi er sett. Vi er elsket. Vi er omfavnet av Gud.

Jeg er ingen utpreget optimist. Eller for å være mer presis: Jeg er nærmest det motsatte. Kan noe overhodet gå galt, har jeg kommet det langt i forskudd og allerede tenkt ut to-tre ulike skrekkscenarioer, og grublet over mulige og umulige løsninger på katastrofen. Jeg er mer opptatt av å være dyktig og flink enn å være glad og tilfreds, mer fokusert på min uendelige liste av alt som skulle vært gjort enn å sette pris på hva som faktisk er gjort. Hodet fylles lett av surrende tanker: Hva skal jeg gjøre for å få alle brikker til å falle på plass, hvordan kan jeg løse alle problemer som måtte dukke opp? Har jeg gjort alt jeg bør ha gjort, eller har jeg glemt noe? Og så videre, du kan jo tenke deg.

Så da jeg skulle finne skrive en julefrydtekst til bokstaven “V” var første tanke: “Vaskebøtta!” En lang tekst om å vaske til jul, om egne krav til perfekthet, om julen virkelig avhenger av dette – alt lå klart foran meg. Men så kom jeg på at jeg har jo faktisk skrevet om vaskebøtta mange ganger før her, så husmorsyndromet mitt skal jeg kanskje la ligge denne gangen? Kanskje det finnes noe annet på “V”? Kanskje om Vinternatt, denne teksten kommer jo ut når sola akkurat har snudd? En fortelling om mørketid og vintersolverv, en slags lignelse om det ytre og det indre mørket, en sammenligning mellom julens glitrende og vårt eget paradishåp? Men det har jeg jo også skrevet om før, og må det da absolutt handle om mørket? Fins det kanskje noe gledelig å skrive om i julen også?

Da dukket det opp en tanke: Skriv om velsignelse! Jeg stusset litt. Kan jeg skrive om det, da? Er det noe som jeg kjenner så godt til? Er det ikke litt for avansert for meg? Ingen lange tekster dukket opp i hodet mitt, her måtte jeg virkelig tenke meg om.

Vel, det er klart. På mange måter er jeg virkelig velsignet. Jeg er faktisk tjuvheldig som har det så bra. Har fått gave etter gave rett opp i hendene, har venner og familie, mat på bord, et trygt og fredelig hjemland, et godt hjem, morsom jobb, kommer fra en trygg og støttende bakgrunn, og har alt jeg trenger og mye mer enn det. Så istedet for å klage og sutre over alt det jeg kanskje ikke har oppnådd, så kanskje man en eller annen gang kan komme dit at man stikker fingeren i jorda og erkjenner: WOW! Så fantastisk BRA jeg har det!

Også i det helt hverdagslige små og nære er jeg velsignet: Jeg får leve, puste, ånde. Jeg hører fuglene synge, trærne bruse i vinden. Jeg går ut i den friske vinterlufta, måker snø og ser desemberhimmelen i rosa pasteller over grenda. Går inn, spiser formiddagsmat med min kjære ektemann. Vi har funnet fram julekrusene, de vakre i tynt porselen. Og om noen dager er det jul. Har vi det bra? Ja, herlighet så bra vi har det.

Så for å slippe taket i alt mitt utilfredse surr, er det absolutt en god idé og istedet løfte blikket og erkjenne takknemlighet for alt jeg har fått, alt jeg lever oppi. At jeg overhodet får leve i det. Ganske enkelt ta imot den velsignelsen jeg har fått, og får hver dag, istedet for å utakknemlig bare lengte videre, videre, alltid til noe annet? Og dette er selvsagt også en god idé når det gjelder julen: Å ta takknemlig imot julen du får, istedet for å lengte etter slags fata-morgana idealjul. Se julen som enda en velsignelse. En du får akkurat her, akkurat nå.

Alt dette er vel og bra. Men så slo det meg: Det er mer her. For hva blir egentlig sagt da de skal lese velsignelsen i kirka? Jo: “Ta imot Herrens velsignelse.” Oj da, her går det dypere. Den første store utfordringen kommer allerede i de to første ordene. For bare ta imot? Dette er helt utenfor min personlighets komfortnivå. Skal JEG slippe kontrollen? Ikke gjøre det selv? Ikke bekymre seg, men bare ta imot? Og verre blir det med de neste to ordene. For det er tydeligvis ikke engang ikke min egen definisjon av hva som er velsignelse jeg skal ta imot. Det er Guds velsignelse. Hans gave til meg, det er han som har bestemt hva gaven er. Ikke jeg. Det blir jo – æh, spennende. Men kanskje man skal stole på giveren, istedet for seg selv? Ta det som ligger foran meg, det jeg står oppi hver dag, som en gave, som jeg for lov å ta imot. Med undring og takknemlighet.

Så får vi se da, om jeg “får det til” å ta livet sånn … Og der ser du, så er jeg igang igjen, med en eneste gang: Stadig like flink og pliktbevisst og kanskje jeg kan prøve å bli flinkere til neste år. Nei, Trygve. Hysj på deg. Du skal ikke “få til” noe som helst. Helt uten prestasjon kan du bare ta imot. Denne dagen. Denne julen. Og dagene som ligger foran deg. Som om hvert minutt var en julegave. Fra Gud. Til meg. Oj.

I dag tenkte jeg å være ekstra personlig her i julefryd-kalenderen. Jeg kunne så klart valgt andre, og kanskje mer opplagt meningsfulle juleord på T: Tilhørlighet. Takknemlighet. Tillit. Tro. Men i dag skal det altså handle om forholdet mellom meg selv og julen.

Det er kanskje veldig rart, men for meg oppleves det som om julen er viktig for å være den jeg er. En slags forankring. Folk kaller meg en “julevenn”, men det er et feil uttrykk. Deler av meg er faktisk mer en slags jule-innbygger, det er på mange måter her jeg hører til. Joda, jeg setter stor pris på resten av året og resten av livet, men når jeg kommer fram til julehøytiden – så puster jeg lettet ut. Endelig! Julen er for meg mer enn noen høytidsdager hvert år, det oppleves mer som en slags velsignet sted man vender tilbake til, en slag verden utenfor verden, hvor alle juler jeg har opplevd funnet sted, og tusener av juler før min tid, og helt sikkert mange, mange etter min tid. Men akkurat nå er det jeg som får være her, i akkurat denne julen, sammen med alle dere.

Det er kanskje fordi jeg begynner å bli gammel, men i så fall har jeg vært gammel hele livet. For mye av det som trekkes fram som viktig i hverdagen føles for meg fremmed. Uviktig. Distrakjsoner. Og mye av det som jeg synes er kjempeviktig er ting man aldri snakker om. Jeg kan vanskelig tro at folk faktisk helt på ordentlig synes at tik-tok og maskorama er viktigere enn sjel og himmel, sårbarhet og kjærlighet. Så skjevheten i bildet skyldes kanskje mer mangel på ord overfor de nære, dype og essensielle ting i menneskelivet. Og imens durer media på, med kortvarige skandaler og sensasjoner, skremsler og vulgariteter, med tidsfordriv og underholdning, så vi får brukt opp de korte dagene våre her på jorden på umerkeligst mulig måte.

Men så! Så kommer julen! Og det er som om den trykker på alle mine viktigste tangenter, og den ene etter den andre av mine indre juleklokker toner med som svar. Det er så mange ting, jeg kan nevne noen av dem: Julens stillhet, som i en stjernebestrødd julenatt. Høytiden, som skimrer over dagene, som i en gudstjeneste, som i kirkeklokkeklang over by og bygd, eller bare i duften fra kongerøkelse i hjemmet vårt. Den inderlige uskyldsrene skjønnheten som glimter fra elsket julepynt, fra et kor som stemmer i “Deilig er jorden”, fra en pastellfarget solnedgangshimmel over by og grend. Julens herlige nærkontakt med det hellige! Eller bare freden, som i en stille romjulskveld hvor ingenting skjer og ingenting skal skje, og det er velsignet godt. Tilhørligheten – i arvede tradisjoner, i felleskapet med venner og familie, tilhørligheten til det hellige. Snillhet og godhet, troskyldighet og inderlighet, vennlighet og sårbarhet! Og den barnlige åpne tilliten i å bare takknemlig glede seg over alt dette, som bare å ta imot alt julen har å gi.

For meg føles julen som å komme fram. Som å bli hel. Å herlige juletid!

Det er nesten sånn at dette avsnittet i julekalenderen kunne hete: “R for rart”. For julen er rar, i betyningen: Helt spesiell, fullstendig unik! For i løpet av årets gang er det INGENTING av det vi driver med som er så proppende full av skikker, tradisjoner og kulturhistorie som julen. Man skulle jo kunne tenke at kanskje de store overgangsritene: bryllup, fødsel, eller begravelse naturlig kunne være de anledningene hvor det var samlet den største mengden med slikt. Men, nei da. Når det gjelder alle disse er det et ganske smalt utvalg av skikker man kan velge blant når det gjelder hvordan overgangen skal markeres. Men for julen! Her bugner det over! Et fossende overflødighetshorn av nye skikker, gamle skikker, meningsfulle skikker og skikker som vi helt har glemt hvorfor vi gjør.

Det er klart, noen av skikkene har etterhvert forsvunnet bak tidens horisont – hvem skremmer vel barna med julegeita, eller skyter juleskudd utenfor naboens vindu? Og nye skikker kommer langsomt til, morsomme julegensere, kakao med marshmallows, juletrepynting tidlig i advent. Men et stort sentrum av julefeiring varer gjennom generasjoner, noe gjennom århundrer, og noe gjennom årtusener. Er det ikke rart at julen skiller seg sånn ut fra alt annet vi holder på med? Hvorfor er den så viktig for oss? Hvorfor fortsetter vi med dette, gjennom år etter år etter århundre etter årtusen?

Ja, jeg VET at vi feirer julen for å markere Jesu fødsel, men dette også bare en av mange tråder i den fantastiske, underlige billedveven vi kaller JUL. Noen surpomper knurrer for seg selv, som en slags moderne Ebenezer Scrooge, at julen bare handler om penger og det er markedsføringen som gjør den så stor. Tror de virkelig det? Jo, pengene er der, som i det meste av det menneskelige, men at de utgjør kjernen i juletradisjonene, eller er hovedgrunnen til at folk feirer jul, år etter jul, blir jo bare absurd. Julen er noe helt for seg selv, og treffer tydeligvis noe dypt menneskelig.

Jeg har ikke trengt til bunns i dette mysteriet, og er fortsatt undrende til julefeiringens mysterium. Kanskje om det handler om mørke og lys, om død og liv, eller kanskje enda mer: Om kjærlighet og varme? Men kanskje jeg ikke trenger å forstå det heller. Alt trenger ikke å settes ord på, og forstås til bunns. Det viktigste her i livet er oftehensides ordene, og jeg tror sannelig julefeiringen hører til der – sammen med kunst, musikk, og alle slags seremonier og mystiske riter. Julen er næmest et slags totalkunstverk som uttrykker noe essensielt for oss som vi ikke kan uttrykke i ord. Noe arketypisk.

Og nå er jeg snart på vei inn i en ny juletid. En enorm rikdom av mulige juleelementer ligger klare til å inngå som elementer i akkurat min julefeiring, akkurat dette året. Noe av denne rike arven av jul har jeg fra foreldre og besteforeldre, og det beriker julen min å tenke på at jeg bærer små biter av deres jul videre. Noen elementer er overlevert gjennom århundrene fra fjerne stammødre i vikingtiden, fra tidlige kirkefedre, fra førkristne familier i det gamle romerriket, det er det ganske overveldende å tenke på. Noe har jeg fra moderne julefilmer, noe fra bøker jeg har lest. Noe fra Donald Duck, noe fra Martin Luther. Det meste vet jeg slett ikke hvor jeg har fra, men hva gjør vel det? Jeg plukker takknemlig fra overfloden, akkurat de elementene som gleder meg, akkurat det som sier meg “Jul”. For en fryd! For en rikdom!

I julen tar vi unevnelige ord i vår munn. Etter et langt og snusfornuftig år, synger vi plutselig om himmelrik og Jesusbarn, om Gud og om engler – som flyr hit og dit med paradisgrønt! Vi helt vanlige hverdagsmennesker går plutselig til paradis med sang gjennom de fagre riker på jorden, – Eia var vi der!

Der? I paradis? Vi? Passer vi inn der da? I det folkelige bildet av himmelen er det et sted hvor man sitter på skyer og spiller på harpe. Nå er det sånn at de færreste av oss kan sitte på skyer, og antallet som kan spille harpe er nesten like lavt. Altså ikke noe for hverken deg eller meg. Men da er det kanskje bildet som er feil?

Du vet det jo godt, inni deg har du en lengsel som du ikke har fått oppfyllt ennå. Lengselen etter å komme hjem, etter å få være der du passer inn, fullt og helt med hele deg selv. Lengselen etter lykke, fred og harmoni. Etter skjønnhet og glede, vekst og utvikling. Lengselen etter å elske og bli elsket. Lengselen etter å bli forstått, lengselen etter at en dag skal alle brikkene skal falle på plass. Denne lengselen brenner dypt i meg, og jeg vet godt at det er slik med deg – og med alle dem rundt oss også. Og det er kanskje i vår evige søken etter å møte disse lengslene at det gode her i verden blir skapt.

Julen inneholder også forvarsler av himmelriket: Gjennom sin kjærlighet, gjennom sin skjønnhet. Gjennom sin åpenhet mot det hellige. Og kanskje først og fremst: Gjennom sin lengsel. Jeg tror ikke mennesket er skapt med lengsler som det ikke fins noe svar på. Den dype, indre lengselen i mennesket er en paradislengsel. Og jeg tror at når vi går gjennom de ofte så skrekkelige riker på jorden, så er vi langsomt men sikkert på vei dit. Ikke for å spille harper i skyene, men for å endelig få oppleve: Ja, slik skal det være. Det er her jeg hører til.

Vinternatten senker seg over jorden. Den ene dagen er kortere enn den andre, det går mot jul. Dypt inne er det én unevnelig ting vi alle ønsker oss aller mest, og det er nærhet. Når vi pynter og baker, pusser og vasker, handler og forbereder, så er det for å lage en juleglitrende ramme omkring vårt samvær, våre hjem, så vi kan være sammen på en annen og bedre måte enn hverdagene ofte byr på. Ønskene er mange: Vi skal spille spill sammen, synge julesanger, gå turer i skogen sammen, fyre i peisen, sitte i hver vår stol og lese og bare være sammen i stillhet! Vi skal treffe venner! Og familien! Alle sammen! Vi sees vel før jul? Og vi sees vel i romjulen? Før nyttår? Brått er det som det haster, som om det er nå eller aldri vi skal kunne komme sammen og bekrefte: Ja, vi hører sammen. Og ja, jeg er utrolig glad i deg. Vi – er oss.

Forventningene er store, fallhøyden stor. Og med få juledager å oppfylle alle ønsker på, er muligheten for å vandre slukøret inn i nyåret absolutt til stede. For selv om vi skulle klare å omgi oss med alle dem vi har samlet så langt i livet, og alle julens arrangementer og planer skulle bli både vellykket og gode – så ble det ikke nok. Det blir aldri nok, for det er ikke gjennom ønsker nærheten oppstår, at godt samvær oppstår. Jeg tror at en nøkkel er å erstatte ønskene med noe annet: Med nærvær. Nærvær i den julen vi får, istedet den julen vi streber etter. Nærvær med de vi faktisk er sammen med. Nærvær med oss selv. Nærvær med tiden, med akkurat dette årets juledager som vi langsomt lever oss gjennom. Nærværet kan du finne gjennom takknemlighet, gjennom det å akseptere, gjennom tilstedeværelse. Det er bare i nærværet at gode juleminner kan skapes. Bare i nærværet at virkelig nærhet kan oppstå. Så kanskje nærvær er den aller beste julegaven du kan gi – til andre, og aller mest: til deg selv.