«Covenant of Water» av Abraham Verghese

Et enormt lerret er spent opp, det spraker av farger, det lukter av krydder og det vrimler av personer, et utall historier fortelles samtidig. Slik er fortellingen Abraham Verghese lukker oss inn i, like innsiktsfull, kunnskaprik og fengende som jeg kunne forvente etter å ha lest den forrige boken hans.

Og hva handler boken om? Dersom vi stiller oss foran dette lerretet tror jeg det er som andre massive kunstverk, det må tas i porsjoner, og historien blir like forskjellige som vi er. Selv om Verghese understreker at dette ikke er selvbiografi, er den likevel basert på hans bestemors fortellinger og foregår i Kerala, der han kommer fra.

Den biten av historien som grep meg, er selve renningen i veven, fortellingen om lille Ammachi som giftes bort som 12 åring, men blir matriarken som holder generasjonene sammen. Ammachi og familien hennes er Thomaskristne – en annen fascinerende fasett av historien, et samfunn som har vært kristne nesten 1000 år lenger enn Norge. Hvordan klarer Ammachi å ta vare på troen, finne frem til et fellesskap?

Vi hører om høytider og lengselen etter å ha en egen bibel, vi hører fornøyelige historier om amerikanske vekkelsespredikanter, og India, som et gammelt kristent land, den historien ser helt anderledes ut sett derfra, enn det jeg trodde jeg visste.

Nøster vi tak i andre fortellingstråder kan vi finne regionens historie, medisinsk utvikling, rasediskriminering, kastesamfunn, overtro og inderlig fromhet og gjennom det hele en underlig tilstand som rammer hvert slektledd. Og det er en fortelling om mislykket utviklingshjelp fra kunnskapsløse industriland. Den historien er også en annen enn den vi vokste opp med.

Disse små delene av det store bildet var nok til å gjøre boken til en varig favoritt, nå skal jeg snart lese den på nytt og se om ikke jeg får enda fler oppdagelser av ting som slett ikke er slik jeg trodde de var – samtidig som jeg gleder meg til å følge Ammachi en gang til – nå som jeg vet det gikk bra til slutt.

Og dette er slett ikke en julebok – men en anbefaling om en bok som rommer hele livet, malt med helt andre farger enn vi kanskje trodde det skulle ha, en historie vi ikke blir ferdig med.

«Det lille huset i den store skogen» av Laura Ingalls Wilder

Det er tidlig på 1870-tallet. Staten Wisconsin er dekket av en endeløs urskog, fylt av alle ville dyr den nordlige naturen har å by på – fra hjort og rådyr til bjørn, ulv og pumaer. Og her har en liten nybyggerfamilie slått seg ned. Noen få andre små tømmerkojer ligger spredt langs utkanten i skogen, men stort sett er de omgitt av den ville storskogen.

Boken er basert på Laura Ingalls egne barndomsminner fra hennes oppvekst i nettopp denne nybyggerfamilien, og jeg liker boken like godt nå som da jeg var barn. Boken er full av fascinerende beskrivelser av alt familien gjør og hvordan de gjør det. Jeg får være med å røke viltkjøtt over hickoryfliser i en gammel, hul stubbe. Jeg får lære hvordan man kjerner smør og lager ost, om hvordan man høster lønnesirup om våren og lager sirupsgodter til jul. Jeg blir tatt med på jakt i skogen, etter bjørn, etter honning, etter rådyr. På familieselskaper hos bestefar Ingalls lenger bort i skogen, til fredelige familiekvelder i tømmerkoja med felespill i lyset av parafinlampen.

Et annet herlig element i boken er mindre uttalt, men helt oppe i dagen allikevel: Det nære samholdet i familien, og barnets varme verden omsluttet av foreldrenes kjærlighet. Sammen er de trygge, mot vinterstormer, sult og alle skogens ville dyr. Sammen kan de bygge en gyllen, lun verden – midt i storskogens endeløse vinter.

Laura skrev boken da hun var blitt pensjonist, så barndomsminnene er sett i nostalgiens lune lys. Krystalliserte øyeblikk av idyll og varme, som sammen skaper et glitrende bilde av en uforglemmelig barndom.

Jeg tenkte først å sammenligne dette med julefeiringen, hvor sterke elementer jo er både å ta opp tradisjoner som vi så foreldrene våre gjøre, og alle glitrende barndomsminner som vi lengter etter å finne tilbake til. Og så tenkte jeg skrive et eller annet om at drømmen om julen som engang var ikke måtte få ødelegge for å oppleve julen i år, slik den egentlig er.

Men før jeg rakk å skrive så langt, stod jeg og filosoferte litt mens jeg bakte ut noen julekaker: Er det egentlig noe galt med nostalgi, med lengsel etter idyll? Det er jo underlig at disse ordene er blitt så suspekte, at de er blitt ting som det ligger i vår samfunnskultur å forsvare seg mot, ja – nesten forakte. Hvorfor er vi blitt så rasjonelle og snusfornuftige? Og frakoblet fra hvordan mennesket fungerer?

Jeg tror vi mennesker alltid har samlet våre beste opplevelser i en slags minnenes skattekiste. Det ligger innbakt i oss å gjøre det, så det er nok viktig for oss – som individer og som art. Og det er ikke tydeligvis ikke poenget at minnene er 100% korrekte heller, gjennom årenes løp utvikler disse gylne skattene seg, de endres når man minnes dem, og en stille snø av glitter fra nyere opplevelser forskjønner og utvikler minneskattene gjennom årene. Noen av disse juvelene deler vi som grupper – i familien, eller i samfunnet. Men dypest sett er de personlige, private, kanskje til og med uuttalte – og ligger bare der og lyser, langt inne i sinnet.

Jeg vet ikke om det er gjort noe særlig forskning på viktigheten av minneskatter for menneskets kultur, selvforståelse, religion eller overlevelse som art. Men jeg kan jo tenke på hva de betyr for meg selv. Når jeg tenker dypere på disse juvelene i sinnet, så føles det nesten som om dette ikke engang er «minner» – men mer en slags lysglimt. Fra noe som man ikke helt kan sette fingeren på, – noe annet, anderledes – utenfor den vanlige hverdagen. Noe som peker tilbake, et fundament om hvor man kommer fra. OM hvordan livet egentlig kan være. Noe som peker til nået, som stikker fingeren i jorda og sier: «Men det er jo dette jeg ER. Det er jo også meg, det er jo viktig!» Og noe som peker framover – til noe enda større, noe helt utenfor oss selv, som vi en gang skal komme hjem til.

«The Angel Tree – A Christmas celebration»

I riktig gamle dager – på 80 tallet en gang – fantes det verken internett eller Amazon. Å få tak i spesielle, engelske bøker var en skattejakt, med papirkataloger og medlemsskap i engelske bokklubber. Og som skattejakter flest, har ikke alt bevart magien. Men denne boken, den er en av de første jeg finner frem fra juleboksamlingen min hvert år. Den fenget umiddelbart da jeg fikk den. Jeg gikk straks i gang med å lage engler og å drømme om at jeg en gang skulle få se engletreet på ordentlig.

Boken er egentlig bibelvers om engler og bilder av napolitanske krybbefigurer fra 1700 tallet, men tråden som binder det hele sammen er billedkunstneren Loretta Hines Howard. Hun fikk noen antikke krybbefigurer i bryllupsgave, og derfra startet en livslang leting og samling etter de flotteste italienske engler og figurer.

Etter 40 år donerte hun de mest verdifulle figurene til den permanente samlingen til The Metropolitan Museum of Art, og da ble engletreet skapt. Hvert år, fra 1964 og frem til i dag, bygges et stort julelandskap opp under et høyt juletre dekket av engler. Englene er vakre, med terracottahoder og -hender, og kjoler av silke. Alle er laget av anerkjente kunstnere i sin tid og alle er forskjellige.

Det var englene som fenget meg – men den søreuropeiske måten å bygge opp historien rundt krybben på som fortsetter å fengsle. Mens vi gjerne har lagd oss et bilde av hvordan folk så ut på Jesu tid, og lager krybbefigurer etter det, er disse krybbene hverdagshistorie, full av underfundige episoder, folk som ligner mistenkelig på naboen, folk som er opptatt av sitt og ikke har sett det som skjer, akkurat der, at Gud kommer rett inn i det kjente livet, i vår tid, i vår hverdag.

Boken forteller også om kunstnerne som lagde figurene og om de små historiene som foregår overalt i det store landskapet.

Siden har jeg sett slike krybber på ordentlig, særlig i Frankrike, jeg har kjøpt noen figurer, men jeg har aldri fått kommet meg til New York i adventstiden for å oppleve akkurat dette.

Lenge drømte jeg om at en gang skulle det bli, nå tenker jeg at det blir som det blir, kanskje? Det som er viktigere er vel å se det julekrybbelandskapet våre liv er en del av. Vi lever jo også hverdagslige liv, vi holder jo også på med alt mulig, men forhåpentligvis ser vi at midt i det hele er Gud, midt iblant oss toner englesangen, ikke bortgjemt men akkurat der vi er.

«Juleoratoriet» av Johann Sebastian Bach

Og ja, jeg vet at det også er en roman som heter «Juleoratoriet», men dette handler om den andre boken som kommer først ut av min juleboksamling hvert år: Noten til Bachs Juleoratorium. Den ble kjøpt i 1977, er mørkegrønn med gullskrift – og er nesten magisk.

«Når du kommer til Trondheim, må du prøve å bli med i Oratoriekoret», sa musikklæreren min på Namdal gymnas da vi skulle flytte. Riktignok hadde vi mye klassisk musikk hjemme, men jeg visste ikke hva han snakket om. Likevel, da jeg så annonsen om prøvesang troppet jeg opp, fikk lov til å begynne, og en utrolig verden åpnet seg. Å stå som en av nesten 100 sangere, der stemmen og kroppen blir ett med kirkerommet, der helheten blir uforklarlig større enn enkeltelementene, å kunne juble ut den vakreste kirkemusikk i selveste Nidarosdomen, det må oppleves! Da det nærmet seg jul fikk jeg til og med vite at vi skulle synge en hel konsert med julemusikk, «Juleoratoriet» – som jeg ikke hadde hørt om. Siden da har Bach fulgt meg i alle livets situasjoner, det er noe med harmoniene, rytmen, tekstene som kjennes som en del av meg, en gave!

Det ble ikke så mange juler jeg fikk sunget i Nidarosdomen, livet endret seg, med nye krav og nye begrensninger, men den grønne boken, der sopranstemmen en merket med rødt, den leser jeg hver jul. Noen ganger synger jeg med, de fleste gangene er det fantastiske kor som synger på en av jule-CDene mine, mens jeg følger med.

Jeg vet ikke hvor mange kor jeg har hørt, levende eller på CD, det jeg vet er at musikken er ny hver gang, selv om tonene og ordene er de samme, gjenkjennbare vennene. Å ha en bok, der så mye glede strømmer ut, på nytt og på nytt … for en gave!

«Middag på Restaurant Hjemlengsel» av Anne Tyler

En dag får Pearl Tull en kontant beskjed av ektemannen sin: «Jeg går fra deg!» Og dermed pakker han kofferten og drar. Det var ingen som hadde trodd at gammeljomfruen Pearl skulle klare å bli gift, og nå er alt slutt – og hun sitter forlatt tilbake med tre små barn. Skammen blir for stor, og Pearl tar beslutningen om at hun ikke trenger fortelle dette til noen. Ikke til omgivelsene, ikke engang til barna i huset. «Han er på handelsreise, han kommer snart.» Ukene blir til måneder, til år – og løgnen som ligger i bunnen for familielivet får ødeleggende konsekvenser.

Dette er en bok om å lengte hjem. Tilbake til barndommen, tilbake til tider som gjennom gjenfortellingens usikre lys nå framstår som en idyll. Om hvordan usikkerhet og forstillelse kan farge livshistorier i generasjoner. Og om hvordan den splittede familien gang på gang forsøker å samles, for dypest sett er det jo oss – det er vi som hører sammen.

Anne Tyler ble nominert til Pulitzer-prisen for romanen, og den er en sårbar, morsom og veldig lesverdig fortelling, fylt med fine portretter av familiemedlemmene i den lille famililen. Av Pearl, som prøver så hardt på sitt sære vis,, og bryter ut i sarkastiske eksplosjoner i sin frustrasjon og utmattethet. Av datteren Jenny, som sloss med sin likhet med moren. Med eldstesønnen Cody, som identifiserer seg mest med den fraværende faren, og bærer på et stille raseri over familiens fastlåste mønstre. Og den milde, saktmodige midterste sønnen Ezra, som tålmodig sørgende førsøker å skape harmoni, samhørighet og idyll. Som et stadig tilbakevendende tema i boken inviterer han familien til festlig familiemiddag i restauranten hans. Men det blir aldri som han har ønsket seg, og familien forblir som den er – elsket, men fragmentert.

Ofte ligger et lignende forsøk uutalt i bakhodet når vi lager jul. Om vi bare arrangerer alt på akkurat det perfekteste julevis, har akkurat den mest vellykkede julematen, har funnet akkurat de mest fantastiske gavene, – da, og bare da – kan alt bli som før, og familien vi har samlet rundt oss vil på magisk vis falle tilbake gjennom tiden til en forlengst tilbakelagt barndomsidyll.

Men det blir jo ikke slik. Vi ender opp med noe ganske anderledes – dette årets jul, satt sammen av alle våre menneskelige, sårbare og feilbare brikker. Av våre kjære og oss selv – ikke slik vi kunne eller burde ha vært – men akkurat sånn som vi er nå. En skakk jul? En jul fundamentert i en haltende, sammensatt hverdag? Kanskje det. Men kanskje dette tross alt er den aller beste julen, – en jul hvor vi omfavner og samler hverdagene våre, i kjærlighet og forsoning.

Neste kapitel i «The Christmas Carol»

Den siste ånden er så skummel at Scrooge skjelver i knærne. Ånden for juler som skal komme er hyllet inn i grått, sier ingen ting, og det er umulig å se øynene til ånden, bare bevegelser i kappen og en hånd som peker, videre og videre fra det ene stedet tristere enn det andre. Stakkars Scrooge prøver å få svar på spørmålene sine – er dette slik kommende juler blir, uansett hva jeg gjør? Og hvem er den stakkars mannen ingen savner og ingen kan huske en god ting om? Det siste får han svar på – da ferden ender ved hans egen gravstein. Det første kan han bare ane svaret på, kan noe gjøres for å endre historien?

Jeg stopper et øyeblikk opp ved dette – det kan da ikke bare være for å huskes vi skal gjøre gode gjerninger? Om det er skrekken for å bli glemt som driver frem endring er det vel ganske egoistisk. Men så øyner jeg dypere nyanser og tenker Scrooge tvinges til å tenke på hva han har brukt livet til. Alle de mulighetene han har hatt til å gjøre livet bedre for andre, og alle sjansene har gått forbi, ingenting har han gjort. Nå er dette virkelig en fortelling i svart hvitt, så ille stelt er det ikke for de fleste, men kan hende likevel, er dette lille kapitelet i en gammel julefortelling en påminnelse til oss om at selv små ting vi bidrar med kan endre andres liv – på godt og ondt. Da gjelder det å se etter det gode!

«The Magician’s Elephant» av Kate DiCamillo

Det er en sen novemberkveld på slutten av 1800-tallet. I den lille franske byen Baltese har en gammel fallert tryllekunstner sin siste opptreden i byens operahus. Han syns ikke han får tak på tryllingen sin lenger, og tenker brått – «Nå skal jeg vise dem!»: og en elefant raser gjennom taket på operahuset, og lander i fanget på en gammel adelsdame.

Slik er den fantastiske starten på fortellingen om magikerens elefant, en alldeles utrolig vakker og poetisk bok. Klok, tankevekkende, og veldig, veldig fin. Hovedpersonen i boken er den lille gutten Peter, i sin håpefulle trøstesløse jakt etter sannhet og tilhørlighet. Handlingen er fin, men enda finere er hva folk sier, hvordan de er beskrevet, hvordan teksten er formulert.

Det er mange som tenker at barnebøker er kun for barn. Da går de glipp av mye. C S Lewis, forfatteren av Narnia-bøkene, skrev en gang at det er bare dårlige barnebøker som bare kan leses av barn, gode barnebøker får du enda mer ut av som voksen. Og det er jo ikke rart – det er ikke barn som har skrevet barnebøker – det er voksne forfattere, og i en god barnebok forsøker de å høste av sitt livs erfaring og skape en historie tilpasset barns følsomhet, poetiske sinn og nære referanserammer. En historie fortalt på en enkel og sann måte, hvor forfatterens viktigste skatter blir overrakt til en ny generasjon.

Magikerens elefant er en slik bok. Klok, dyp, rørende, poetisk – ganske enkelt magisk. Bokens kjernetema er å stole på at det uventede, ja – at det helt umulige kan tross alt skje, om man bare våger å tro på det. Og dette er vel på mange måter Julens budskap også.

«Small things like these» av Claire Keegan

Hva er akkurat de små tingene, – i et liv, i en verden, i en liten irsk landsby som forbereder seg på jul, – som forteller den store historien og den ufattbare sammenhengen alle de små tingene er bundet sammen av?

Det er ikke uten grunn at Claire Keegan hylles som vår tids språklige mester. Helt presist løfter hun frem kråkene som sloss om pizzaesker, et langt blikk mot en blå veske, en jente med uklipte tånegler, et puslespill med 500 brikker som julenissen aldri kom med, og gjennom disse bildene kjenner vi at vi forstår hele livet til de menneskene vi møter.

Gjennom øyeblikk som kan virke tilfeldige, ser vi utover landsbyidyllen og inn i et samfunn kontrollert av frykten for å gjøre noe som vekker de «stores» mishag.

Og så er det nettopp det hovedpersonen, William, gjør – en handling han nesten ikke tør, men som han vet må gjøres, for å vite at en gang gjorde han det eneste rette.

En stille, modig familiefar – et sosialt opprør som vil koste. Jeg blir glad i William og familien hans, og fylt av undrende respekt over valget hans.

Enn om jeg hadde vært så modig! Enn om det er noen små ting i det store jeg ikke har sett, men som det er jeg som skal gjøre noe med?

«Paradise» av Abdulrazak Gurnah
Det er rart hvordan vi ikke leser det samme, selv når vi leser samme bok. Jeg var helt betatt av skildringene i denne boken. Lille Yusuf blir solgt for å dekke farens gjeld – og gjennom hans troskyldige øyne skildres afrikansk landskap, kultur og skikker som er i ferd med å endres. Han er med på utrolige handelsreiser gjennom jungel og over fjell, og jeg har snakket med mange som først og fremst kjenner at det er Gurnahs tema. For meg var det mest fascinerende alle samtalene ved leirbålet når den strevsomme dagen var over – der kristne, muslimer og de gamle religionene beskriver hvordan Gud er, og hvordan han absolutt ikke kan være, og hvordan hver enkeltes livserfaring og barnelærdom gir helt ulike resultater. Så lærer Yusuf seg å lese,og kan fortelle fra koranen hvordan det egentlig er – men det stemmer jo ikke med den handelsreisende som har lest Bibelen og mener han har svaret. Lange samtaler med undring, noe som deles og det vanskeligste som holdes tilbake. Og midt i alt dette, Yusuf er jo slave, og på utsiden av de store festene – for meg blir det en tankevekker, hvor er klokskapen, undringen, refleksjonen? Iallefall ikke der alle sannheter er etablert og fastlåst uavhengig av livet selv. Og ikke nødvendigvis der religion er å holde fast på tradisjoner, det som støtter det etablerte, men ikke er en del av et levd liv – imøte med det uforklarlige guddommelige.

«Christmas – a history» av Judith Flanders

Hver gang julen nærmer seg plukker jeg fram en samling bøker fra bokhyllen: En kjær bokstabel av gamle og nyere bekjentskaper for julebekreftende desemberlesing. Noe er skjønnlitteratur, andre bøker er fyllt av små julehistorier og dikt, noen er ganske enkelt samlinger av julesanger. «Christmas – a history» er noe ganske annet: Den er ganske enkelt historien om julefeiringen. En julens kulturhistorie, – lettlest, fascinerende og full av kunnskap og detaljer om over to tusen år med jul.

Noen av elementene som inngår i dagens julefeiring har vi tydeligvis hatt med oss helt fra urgamle tradisjoner, lenge før den første julenatten: Ekstra god mat, gjerne til overflod. Å pynte med eviggrønt. Fest og moro. Å gi gaver. En myriade andre elementer – både verdslige og religiøse – har dukket opp underveis opp igjennom århundrene, som fra et utømmelig overflødlighetshorn av julemuligheter. Noen av skikkene har forsvunnet igjen (Har du opplevd at naboen din har skutt inn jula med gevær utenfor vinduet ditt? Har du og hele familien sovet julenatten igjennom på stuegulvet dekket av halm?). Andre juleskikker er helt nye, og mange vil nok forsvinne igjen om ikke lenge og erstattes av noe annet. Ulike juletradisjoner bryter ut lokalt, – noen av dem sprer seg langsomt fra land til land, andre forblir der de oppstod og bidrar etterhvert til å skape hvert lands, hver regions helt spesielle jul. Det er som om all verdens julefeiringer opp igjennom historien etterhvert danner en endeløst rikholdig billedvev av alt menneskene har klart å finne på av juleskikker for å gjøre akkurat denne høytiden spesielt rik og festlig.

Det fascinerer meg at samme hvor ulike og varierte alle disse julene er, så oppfatter vi allikevel at alle i bunn og grunn er varianter av det samme – alt i hop, samme hvor forskjellig det er, er JUL! For julen er tydeligvis seg selv, samme hvordan den er. Det er som om det finnes en slags essensiell julekjerne utenfor oss selv, som vi så kan onamentere med det meste av skikker og tradisjoner. Uansett hvilke juleskikker vi har endt opp med, så er julen seg selv, som om det fantes en slags julens arketyp – et slags evig faktum, som vi mennesker evig lengter etter, og stadig forsøker å gjenskape og gjenfortelle.

Som art har mennesker feiret jul så utrolig lenge, og feiringen er så universelt utbredt – at det er nesten som om det å feire jul er dypt grunnfestet i oss, nærmest biologisk nødvendig som når fugler bygger rede. Og selv om vi ikke aner hvorfor vi gjør mye av det vi finner på når vi skal lage jul, oppleves det enda så utrolig viktig – som noe av det viktigste vi gjør gjennom året. Viktig som et bryllup, som en barnedåp, – ja, kanskje julen også er et slags menneskelig overgansrituale? Et rituale ved årets mørkeste dager, et rituale som alltid har hatt til kjerne mørkets kamp mot lyset, livets og håpets seier over død og vanmakt. Spøkelser og villvetter og åsgardsrei er overvunnet, et barn er endelig født i Betlehem, kanskje brikkene våre til slutt kan falle på plass.