Før jul tenker jeg og sier jeg: Jeg har alt, jeg trenger ingenting, ikke gi meg gaver! Men når julekvelden kommer, og man sitter der ved grana og åpner små konvolutter som kan fortelle at du har fått en geit! Et tre! En kalkun og en sekk ris! Alt levert til land sør for Sahara! … så blir jeg allikevel ikke SÅ glad. For det første er jeg jo kynisk nok til å innse at kanskje ikke de FÅR en sekk kalkuner, men derimot at giverorgansisasjonen får sin 100-lapp, og så kanskje de vil bruke en del av den til et eller annet bra i Afrika, som de bestemmer selv, kom ikke her og be oss gi bort kalkuner, for hvem vet om kalkuner er tingen i Afrika i år. Men for det andre… Det er jo litt KJIPT at de der nede liksom skal få en hel GEIT mens jeg bare får dette stygge kortet! Det er urettferdig! Jeg FiKK jo ingen gave!

Sånn er det med de snilles veldedige gaveprodukter.

De slemme har også kastet seg på denne trenden. For slemme – les “næringslivet”, “kapitalen”, “Ebenezer Scrooge”: “Kjøp denne vakre lystaken, og støtt Røde Kors sitt arbeid i Afrika!” “En fin karaffel kan du kjøpe, og tenk – det blir vann i ørkenen også!”. Regnestykket er slik: Du betaler 300 kroner, får en pyntesak du har lyst og god samvittighet. Ebenezer Scrooge får 297 kroner, Røde Kors får 3 kroner. Kanskje. Det blir jo også urettferdig: De fikk jo ingen gave!

Men hvordan skal det være da? Skal du få en geit når de i Afrika får en geit? Vil de også ha lyslykter når du kjøper deg en? Store og vanskelige spørsmål.

Problemet med Ebenezer Scrooge sine liksom-snille-gaver er selvsagt at de bare ER liksom. Lureri, på et vis. Istedet for å gi 3 kroner, kunne jo Scrooge lett gtti 3 millioner om han ville. Også uten å lure på deg en lystlykt. Men sånt liker jo ikke Scrooge.

Problemer med de snille produktene, alias “Geiter til savannen”, er ganske enkelt at istedet for at du får en gave til jul, så har giveren gitt gaven din til noen andre. Uten å spørre! Det er flott når veldedighet er et offer som koster giveren noe, men at det skal koste giverens uforvarende venner og familie noe istedet, er litt ufint. Og – kan det ikke oppfattes littegrann…. skrytete?

Dette syns jeg om saken: Gi gjerne veldedige julegaver, men avtal det med folk først. Eller kanskje best: gi noe enkelt og hyggelig i julehilsen til de du står nær, og gi så generøst til de fattige i tillegg. Og man TRENGER heller ikke sende vennene sine kort og fortelle hvor utrolig snill og veldedig du har vært.

**********************
I år skriver om det å gi. Noen ganger blir det et sitat, noen ganger blir det litt undring, noen ganger ren fryd, vi får se! Velkommen til å bidra!
Solveig og Trygve