Nå, er det for sent å tenke på det flotteste flotte. Nå er det for sent å bestille, å lage, å tenke, å fundere, nå er det bare å få det gjort. Hvis det altså er slik at det skal gis noen gaver i det hele tatt.

Jeg kommer hit hvert eneste år på disse tider. Jeg er nemlig en usystematisk gavegiver. Jeg har riktignok lister. Men jeg skriver dem ikke før omtrent på denne tiden.

Resten av året kjøper jeg. Overalt hvor jeg reiser finner jeg rare ting, oj, den er er perfekt til…
Resten av året lager jeg. Jeg strikker og syr, det jeg synes er fint og det jeg rekker.
Resten av året tenker jeg. Hva kunne vel vært det mest fantastiske flotte å gi bort?

Men så kommer det en tid i midten av desember hvor kjøping, laging og tenking ikke går i hop. Jeg pakker og sender og skriver lister, og oppdager alltid at det er noen som fremdeles mangler.

Da gir jeg meg en uke til. Det kan jo være at vidunderet dukker opp, i morgen, og da skal jeg være rask da! Så gjør det ikke det, og da sitter jeg der. Uten gave til de aller nærmeste som er vanskeligst å finne på til, og faktisk dem jeg har tenkt mest på hele året.

Så må det bli  noe de trenger da, eller jeg må gi opp og kjøpe noe de ønsker seg, som de ikke gjør. De sier jo at gaver ikke betyr noe. Men det tror jeg ikke på. Er det ikke rart? Et års omtanke og omsorg teller liksom ikke om det ikke besegles med en fantastisk overraskende ting under juletreet? Slik tenker jeg når det er tre dager igjen til jul.

Og så gir jeg meg selv to dager til. Hvor jeg virkelig setter hjernen i gir. Det eneste sikre er at de får 365 dager med intens tankegang konsentrert om hva de mon måtte trenge og ønske, hva det resulterer i er fremdeles usikkert. Det er ikke jul ennå.