For noen år siden var jeg så heldig å kræsje rett inn i en formidabel midtlivskrise. Ja, heldig – for selv om det var forholdsvis slitsomt der og da, viste det seg på sikt å være veldig konstruktivt for å få livet bedre.

Men.

Som der kanskje har lagt merke til, er det en stor greie for tiden at man skal finne “drømmen” sin. Grav i din barndom! Snakk med dem som står deg nær! Finn deg en mentor! Alt for å finne ut hva du egentlig vil, dypt, dypt der nede. Når du så har funnet drømmen, skal du bestemme deg veldig fast, sikkert og konkret for å følge den – og HEY PRESTO! Universet selv kaster seg rundt for din ære, slår kolbøtte og danser for deg! Alt legger seg til rette på underlig vis – du får drømmen din, blir lykkelig, blir rik, berømt, alt dette og mere til.

Min midlivskrise var på 90-tallet, og i den lett suppete new-age-inspirerte selvhjelpsbølgen som startet sin herjing da, var budskapet om drømmen på sterk frammarsj. Jeg kjøpte bøker, og kjøpte bøker igjen. Selvhjelp skal hjelpe meg, og jeg leste og leste, fylte ut skjemaer, gjorde mentale øvelser og i det hele tatt dedikerte meg til overnevnte drømmefinning. Og sannelig – jeg fant jo ut det jeg hadde visst hele tiden, men ikke helt trodd på, at jeg syns det er morsommere å jobbe med form og farge og kunst, enn å lage digitale kart for offentlig sektor. Vel og bra, og enda bedre når jeg faktisk har fått snudd om livet så det er blitt adskillig morsommere og mer kreativt.

Men – enda har jeg ikke helt funnet DRØMMEN! Jeg skulle jo SKREVET bøker, ikke laget bøker for andre! Jeg skulle jo laget min helt egen KUNST, ikke bare gjort design for kunder! Univers – hopp, er du snill? Og om jeg får dette, har jeg da kommet fram? Vil jeg ha ingenting å angre på dødsleiet?

Problemet med denne drømmefinne-selvhjelpe-greia er selvsagt: det blir aldri bra nok. Man havner midt i middelklassens evige forbannelse – livet er formbart, fleksibelt og risikabelt, så om det skal bli noe ut av deg og livet ditt så får du sannelig se til å kjempe på!

Livet er blitt en kamp.

I det siste har det slått meg: Men om jeg ikke går med på at livet skal være en kamp? Tenk om jeg istedet aksepterer livet som den gaven det er? Hva da?