Jeg har gått noen dager og spekulert på hva i alle dager jeg skulle skrive i advenstkalenderen for selveste Julaften! Ikke det at det er vanskelig å finne noe å skrive om, for er det en dag som er fulle av gaver på alle tenkelige vis, så er det jo denne vidunderlige dagen!

Skulle jeg skrive om barnas forventing over pakkene under treet, så spennende julevidunderlig det var å vente hele dagen, og så fabelaktig med alt det utrolige man fikk? Skulle jeg heller skrive om hvordan man vokser fra den barnlige gavegleden, og hvordan man kan glede seg alikevel? Skulle jeg skrive om selve julen som en gave? Om tiden hvor alle prøver så godt de kan i hele julen å gi hverandre gavene glede og hygge? Eller skulle jeg våge fra mitt teologisk mangelfulle ståsted å skrive om den utrolige, mystiske gaven i julenatten – Gud som blir menneske, for å berge oss fra vår mangelfullhet inn til himmelsk fryd og glede?

Jeg har valgt en annen gave å skrive om.

Husker dere Scrooge? Med besøket fra åndene fra fortidens jul, nåtidens jul og framtidens jul? I mange år var jeg opptatt av fortidens jul. Kunne den gjenskapes? Kunne jeg få tent gnisten av barndommens julestemning hos meg selv, hos de som er rundt meg? Kan man som 45 åring føle som en 5-åring? Vel.

Denne julen velger jeg å følge ånden fra nåtidens jul.  Og gir meg selv denne julegaven: å feire jul, akkurat denne julen. Her og nå. Jeg skal slå av Facebook. Logge ut av Instagram. Ikke tenke på hva som skulle eller kunne vært gjort eller ugjort. Slippe hverdagen, og være tilstede i denne julen vi år nå i år. Glede meg over julen slik den blir gitt meg, og gjøre den så gledelig jeg kan for de som er rundt meg. Gi meg selv tid og leve i julen og nået. For det er nå det er jul på ordentlig, det er nå vi får den som gave.

Gledelig jul, alle sammen!