5. desember – I juletradisjonens trygge favn

IMG_3291

Jeg har selvsagt vært like flink som alle dere andre til å ikke være flink. Kastet juletradisjon etter juletradisjon overbord i jakten på den riktige balansen mellom stemningskapende tiltak og selvbekreftende frihet. Nøtter? Nei takk! Julevindu, nisselandsby, julegardiner, sju sorters kaker, hjemmelagde julepålegg? Nei, behøves slett ikke! Gradvis har en ny jul vokst fram, hvor antallet påkrevde flyttekasser fulle med julepynt som skal spres utover alle flater er blitt minsket fra sju til én. Om andre syns jeg trenger egne nisseslips om halsen eller julestjerner i vinduet, så kan de jo synes hva de vil om det.

Men juletradisjoner er jo slett ikke bare krav fra andre som skal oppfylles, og heller ikke “bare” stemningskapende markører for deg selv, som gir det alle signaler på at “nå er det jul”. Og nei, jeg tenker ikke nå på at de en minner om julens egentlige innhold og budskap. For juletradisjonene er også noe mer.

På søndag var det 1. søndag i advent, og jeg var ute i et lite skogholt bak huset vårt og plukket inn et knippe med tette og fine grankvister til adventskransen vår. Langt der nede ved fjorden så jeg det nye hjemmet vårt, omgitt av det storslagne og fremmedartede landskapet her i Lofoten. Om kvelden satt jeg inne på det gammeldagse lofotkjøkkenet vårt og surret fast grankvistene til den runde adventskransen av smijern. Denne kransen har fulgt med meg helt siden jeg var barn, da jeg satt kvelden før adventssøndagen og så på hvordan mamma surret fast kvister til den og pyntet den med lilla pynt og engler . Det var denne kransen som stod på bordet i barndomshjemmet vårt hele adventstiden, som vi samlet oss rundt hver adventssøndag, tente et nytt lilla lys og sang et nytt vers i adventssangen “Det første lys vi tenner”. Da jeg var barn syntes jeg at denne adventskransen og seremoniene med den var det vakreste i hele adventtiden.

Nå får jeg ha med meg denne kransen og tradisjonene videre, inn i vårt eget lille hjem. Og da jeg satt på kjøkkenet nå på søndag og pyntet den gamle kransen så godt jeg kunne, så skjønte jeg at juletradisjoner slett ikke bare er stemning og hygge. De er en påminnelse om de som har båret tradisjonene før oss: Mamma gjorde dette, nå er det min tur. Og kanskje enda mer blir tradisjonen også en bekreftelse på hva som er viktig for akkurat meg: Dette opplever jeg som viktig, å pynte adventkrans er en brikke av hvem jeg er. Dette vil jeg fortsette med, – hver advent.

 

 

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s