Det var lillejulaften på prestegården. Alt hadde fulgt sin velkjente, hyggelige gang gjennom adventstiden, med matlaging og vasking, baking og julegaveinnpakking, og alt var i rute for for familiens lenge etterlengtede julefeiring. Nå gjenstod bare den siste pyntingen, de siste detaljene, og i morgen, allerede i morgen ville det være selve den vidunderlige julekvelden!

Da ringte telefonen. Og alt brast. Telefonsamtalen var fra lensmannen, som fortalte at en nær venn av familien akkurat var blitt drept i en bilulykke. Det var som om julelysene sluknet.

Vi feiret jul allikevel det året, på et vis. En jul jeg aldri glemmer. Det føltes som om vår lille familie prøvde hutrende å skape noe hyggelig i isnende motvind, i det kalde lyset fra blendende strålekastere, istedet for i det varme skinnet fra juletreet. Julen kunne ganske enkelt ikke fylle dette hullet. Men hva skulle vi ellers ha gjort? Skulle vi bare ha avblåst hele julefeiringen?

Senere har jeg forstått: Ja, det blir nok flere slike juler, og ja, de vil komme tettere etterhvert som jeg blir eldre. Hva da? Er det egentlig noe vits å pynte dette treet, å sette fram disse englene og julekrybbene?

Jeg tror absolutt det, mere vits enn noen gang. Jeg tror at så lenge man kan, skal man samle de personene som er viktige for seg, og gjøre det så hyggelig man kan til jul – sammen, for hverandre. Tilslutt må jeg kanskje feire jul alene, og det vil jeg også gjøre, så lenge jeg bare kan. Det er kanskje først i kontrast til døden at man egentlig kan fatte et glimt av julens gledesfylte budskap. Og jeg er sikker på at den egentlige julegleden, den altoverskridende himmelbejublende julefryden – den kommer først etterpå.