Det tok mange år før jeg oppdaget det. Den mirkuløst forandringen av barndomshjemmet fra kaoset lillejulaftens kveld til det røkelsesduftende juleunderet julekveldens morgen hadde faktisk ikke oppstått helt av seg selv. Fra det øyeblikket vi ble skysset ekstra tidlig i seng på lillejulaften hadde selvsagt mamma og pappa arbeidet som gale i time etter time til langt på natt, pyntet og båret inn og båret vekk og pyntet mer og stilt opp julekrybber og dandert frukt og pyntet enda mer og flyttet på møbler og båret inn treet og pyntet treet og båret inn pakker og arrangert dem pent så ingen gavelapper var synlige – før de endelig fikk styrte stuptrøtte i seng langt utpå morgenkvisten. Det var først mange år senere da jeg satt og pratet med mamma om jul og annet hyggelig at det glapp ut av henne: “Det var litt fælt også. På julaften hadde jeg alltid mest lyst til å legge meg å sove så snart jeg hadde laget julemidagen til dere.” Julemiraklet hadde altså sin pris, og hadde vi barna visst om at mamma hadde fått redusert sin juleglede for at vi skulle få oppleve vår, hadde vi faktisk syntes at prisen var for høy.

Det er så mye vi har lyst til at skal bli så vidunderlig i julen. I iveren etter å skape en uforglemmelig høytid for dem vi er glad i, er det lett å strekke seg enda litt lenger enn man egentlig orker. I tillegg kommer alle julens krav: Har man vasket huset ordentlig? Pusset sølv? Sendt julekort til alle? Besøkt alle som skal besøkes, ringt alle som skal ringes, fått til å kjøpe julegaver som bringer overaskelse og uant fryd til alle du risikerer å få en julegave fra? Og HJELP jeg har jo bare 4 slags småkaker, det skal visst være sju, skal det ikke? Og når dagen endelig kommer skal man dessuten være blid og hyggelig og nydusjet og velkledd og pen på håret og ikke vet jeg. Fins det ingen ende på det?

I julen som ellers i året er det en regel for et mer gledelig liv som er verdt å tenke på for de fleste av oss: Nemlig det å ta vare på seg selv. Og da mener jeg ikke at man narsissistisk selvopptatt bare skal fokusere på egne dypt oppgravde behov, men at man bevisst forsøker å balansere livet sitt mellom seg selv og andre. For mange av oss er det slik at det er lettere å være snill med andre enn med seg selv, enkelt å være romslig ovenfor andre men vanskelig å slutte å kritisere seg selv, lettere å prøve å fylle alle andres behov enn å forsøke å finne ut om det er noe man egentlig trenger selv. Risikoen med en slik oppførsel er ikke bare at man blir trøtt og sliten, men før man vet ordet av det kan man ende opp både deprimert, frustrert og sur, og dermed vanskelig kunne bidra til hverken egen eller andres glede.

I juleforberedelser, som i resten av året, er det derfor lurt å ta seg littegrann fri fra det hele, ta litt tid for seg selv til å bare ha det fint. Og så med nye krefter ta seg bryet med å tenke etter: Hvordan vil egentlig jeg ha det i julen? Hva savner jeg, hva syns jeg er unødvendig arbeid, hva syns jeg selv er koselig? Er det noe jeg kan si nei til? Og så kanskje til og med tenke videre på tiden etter jul: Er det noe jeg alltid har likt å gjøre, som det er lenge siden jeg har gjort? Kan jeg planlegge inn litt tid til noe jeg har lyst til, istedet for bare ting jeg føler at jeg “må”? Hva vil egentlig jeg?

I julen skal vi være snille og greie. Og da kan man jo huske på at det er viktig å være akkurat like snill og grei med seg selv som skal være mot andre. For sånn blir livet best, også når det er jul.