Det var like før jul og mens vi satt ved middagsbordet tok vinden seg opp. Det knaket i huset, det ristet og ulte. Noen av gjestene ble tydelig urolige, “vi burde kanskje dra” ble det sagt. Noen prøvde å roe ned, hyggelig å være inne når det blåser da- nå skal vi kose oss! Da delte noen historien om treet som falt over veien den gangen de måtte forbi, noen andre fortalte om den gangen de ikke kom seg i havn og lå ute på havet i den lille seilbåten, noen hadde vært uten strøm i dagesvis, og en av oss hadde opplevd at både huset og låven ble løftet i været og knust til pinneved av tornadoen. En annen hadde vært innesnødd i en snøhule i flere dager og hadde fått varige frostskader. For noen minte stormen om en ubehagelig episode, for andre vekket stormen frykt, andre bar alltid stormens herjinger med seg.

Hva om en av oss hadde sagt, ta deg sammen, det er vel ikke så ille? Eller om en annen hadde sagt, det er ingen som vet hva storm er utenom meg, for jeg mistet hjemmet mitt. Eller, det er tross alt bare jeg som ble skadet!

Så klart, det ville ingen sagt. Tvert imot, de vidt forskjellige erfaringene dannet tilsammen en bit av historien om hva det kan gjøre med et menneske å møte stormen.

Enn om vi kunne være like kloke når vi står i livets stormer? Når en i familien er syk, når noen mister jobben, når noen dør, når noen er redde, når et lite virus snur opp ned på alt – da er det ofte ikke sant at delt sorg er halv sorg, selv om et forslitt sitat sier det.

Selv om den krevende situasjonen kan se lik ut, om det er familien, arbeidsplassen eller landet som er utsatt for det “samme” er ikke menneskene som møter den de samme.

De sår og håp, gleder og skuffelser jeg har med meg, er kimen til hvordan min sorg arter seg. Det jeg har opplevd før, vil farge det jeg kjenner nå. Hvis noen andre da hevder at deres sorg er riktigere og dypere enn min, eller om jeg sier “jeg forstår akkurat hvordan du har det”, så er det jo ikke sant. Delt sorg kan da blir dobbelt sorg. Da er det ikke bare den konkrete sorgen, men sorgen over ikke å bli forstått, sorgen over å kjenne at en likevel står alene midt i den felles sorgen.

Enn om vi kunne se at hver våre møter med livsstormen er en av de mange erfaringene som sammen forteller hva storm kan gjøre med oss? Enn om vi så at andres reaksjoner ikke fornekter vår egen, men er en bekreftelse på hvor altomfattende, krevende og sammensatt akkurat denne stormen er? Om sorgen får romme alt dette, når vi ser at hver vår bit er en del av den store sorgen, at forskjelligheten får si at så stort, så komplisert, så krevende er sorgens landskap- da kan delt sorg bli hel sorg, og vi kan bære den sammen.