Men gleden da, den må da bli større av å deles? Kanskje dette er en “almenn sannhet” vi bare har akseptert? Enn om det skal mer til? Enn om det ikke stemmer, det vi seier om at delt glede er dobbelt glede?

Tenk om vi gjorde det til et førjulseksperiment?

Begynnerleksjonen er slik:

Del gleden, det vakre, det gode med dem rundt deg – før du deler alt det andre. Let etter den lille spiren av glede som kanskje er gjemt inni koronatid og mørketid – og se om den får kraft til å vokse når flere får se den. Jeg tror at gleden blir mer enn dobbel, den blir større hos meg, men kanskje en annen får en helt ny glede å varmes ved? Da blir det jo mangedobbelt.

Øvelsen for viderekommende er slik:

Tren på å ta imot andres glede. Vær raus nok til å gledes med andre over deres glede, uten å komme med noe fra deg selv som overgår det, uten å gå fort videre, uten å redusere den andres glede, uten å peke på det som jo ikke er spesielt mye å glede seg over. Glede skal snus og vendes på, ses fra andre vinkler, og få lov til å skinne inn i det ikke gledelige. La den andres glede få så mye plass at den får kraft til å varme flere. Først da er det rom for å dele den delen av samme glede som vokser i meg. Det blir mer enn dobbelt dette også.

Ekspertleksen er kanskje denne:

Når vi vet gleden vokser av å deles, når vi vet at ensomme flammer slokner fort, hvordan skal vi da trene på å dele glede med dem som ikke har fått delte gleder fra noen? Hvordan skal vi øve oss på å se muligheten til å ta imot en delt glede fra dem som ikke har noen å dele med.

Godt det fremdeles er noen gledetreningsdager igjen før vi skal få sammen i den store julegleden. Godt vi har noen dager å tenke oss om på så vi virkelig kan være sammen i den gleden, uansett hva «sammen» betyr denne julen.