Da adventskalendrene oppsto i Tyskland på 1800 tallet var en av de første 24 krittstreker på en dør. Så fikk barna i huset gni bort en hver dag, til døren var ren og fin og julen var der. Andre var daglige julesanger og bibelvers, andre var fine julebilder til å henge på veggen. Alle handlet om å vise en vei mot julen for barna, som da som nå, syntes det var uendelig lenge å vente.

Det er ikke mange voksne som synes julen kommer for sent, snarere tvert i mot. Vi skulle jo kose oss med adventen – og så er den plutselig slutt! Eller vi skulle jo få unna så mye før jul, og gjøre så mye til jul, så julen ble perfekt! Og så er den der – julen – midt i julemaset!

Ellers forstår vi jo at store prosjekter må deles inn i små, vi vet at for store prosjekter må gjøres mindre. I arbeidslivet vet vi at alle trinn i en prosess må høre sammen og følge logisk etter hverandre. Selv i en bakeoppskrift skjønner vi at vi må følge med på delestrekene for å få riktig mengde, til riktig tid i prosessen.

Når det gjelder jul blir det merkelig nok motsatt. Hvis vi så på veien til julen som et prosjekt, hvor mange delprosjekt har vi lagd oss som ikke bygger opp om det store? Kan hende har vi tenkt for lite på hva helheten er, så vi putter på med så mange deler vi kan, for sikkerhets skyld, da må det jo bli noe til slutt?

I år er det mye som må gjøres anderledes. Det kunne gi oss tid til en tenkepause, til å se juleprosjektet litt fra utsiden. Enn om vi tok en kontrollsjekk så vi var sikre på at juleprosjektet har de riktige delprosjektene?

Hva skal til for at vi utålmodige, barnslige voksne finner tilbake til en tålmodig vei mot julen? Enn om det er nok å viske bort en strek hver dag?