Hvis vi sa at julen handlet om å dele –så ville vi nikke og si at ja, sånn er det. Nå må vi dele, så alle har det bra, ville vi kanskje fortsatt. Da ville det vel alle få en god jul?

Men hva gjør vi når vi deler?

Det kan høres ut som vi gjemt i ordet dele, finner det å være en del av. Da må vel deling handle om mer enn å sørge for mat og gaver? Å være en del av hverandre, det blir så nært – å dele kan ikke lenger være veldedighet – men må være en gjensidig avhengighet.

Hva kan det være som gjorde at helsepersonells innsats har gjort sånn inntrykk på oss i år? Vi har vel alltid visst at vi som samfunn er avhengig av noen til å pleie og lege oss? Kan det være at vår sårbarhet feide alle sikkerhetsnett unna? “Vi hører sammen” ble ikke lenger en klisje – men det verktøyet vi har for å verne hverandre mot viruset. At det ble tydelig at noen står klar til å tjene, ble det eneste som kunne gi en slags sikkerhet om at det som kunne gjøres ble gjort.

Det gikk ikke lenge før de vi før hadde lagt mest merke til satt på hjemmekontor og kommenterte verden, mens vi vendte blikket mot dem som ikke kunne holde seg hjemme, fordi vi trengte at de var klare, for oss. Alle gjorde det samme de hadde gjort hele tiden, vi hadde bare ikke minnet hverandre nok om at alle trengs for at vår felles kropp skal virke.

Krisen kunne ha satt oss opp mot hverandre- men gav oss en mulighet til å kjenne på hva det vil si å høre sammen. Har den også gitt mot til å stoppe opp og tenke etter om de andre kan stole på at jeg er der de trenger meg? Er det lettere å tenke at jeg har ansvar for å dele det jeg har, enn at jeg med det jeg er skal være en del?

Om nå foten sier: «Fordi jeg ikke er hånd, hører jeg ikke med til kroppen», så er den like fullt en del av den. Hvis det hele var én kroppsdel, hvor ble det da av kroppen? Men nå er det mange kroppsdeler, men bare én kropp. Øyet kan ikke si til hånden: «Jeg trenger deg ikke», eller hodet til føttene: «Jeg har ikke bruk for dere». (1. Korinterbrev 12:15-21)