Når vi møter presten Brand i Ibsens skuespill er det lett å la seg besnære av hans høye idealer og ene overordnede ide. “Hva du gjør, gjør fullt og helt – ikke stykkevis og delt” er hans ledestjerne.

Det må da være det Marta ble oppfordret til? Det må da være veldig fint?

Men finnes det noen oppgave i livet som ikke er sammensatt? Er ikke selve livet utallige deler, stykker og biter?

Brand gikk til grunne i sin store tanke, underveis mistet han også kone og barn, omsorgen for dem var ikke viktig nok sett opp mot det altoverskyggende kallet.

Kan hende var forskjellen at Brand kun fulgte et kall fjernt fra det livet krevde? Tanken og ideen var hel – men livet ble splintret.

For å løse gåten om det ene nødvendige og livets sammensatte puslespill tenker jeg at vi må se det hele utenfra, med et etterpåblikk. Når livet er ferdiglevd – vil vi da se at de delene vi brukte krefter på til sammen var et svar på de oppgaver livet gav oss?

Enn om vi gjorde adventen til et livsverksted – til å legge fra oss de bitene som aldri skulle vært med – legge sammen de delene som sammen, stykkevis og bit for bit skaper et helt liv? Enn om vi da fikk tid til å sette oss ned, lytte og gledes over julegjesten som ikke bare kom på besøk til Marta og Maria, men til oss?