Noen tradisjoner kan gjerne få nytt innhold- og noe innhold kan få ny mening. Lucia er en sånn dag. Ingen av de feiringene jeg har vært borti har lagt særlig vekt på at en ung jomfru må stå først opp og gå rundt i huset med lys for å skremme bort tusser og troll. Men slik var det en gang.

Lucia er likevel noe mer enn en søt førjulsskikk. Hva er det som gir oss følelsen av å bli berørt av noe større når et Luciatog går forbi? Selv når jeg selv har sydd luciadrakter, bakt lussekatter, gjort klart frokostbrett, tatt på glitter og tent krans og lys- og så krabbet fort til sengs for å bli “vekket” med frokost på sengen- selv da er det gledelig å høre at Lucia trer inn i vårt mørke hus.

For meg er det ikke søtt at barna gjør det, men en varsom opplæring i å spre lys. Det er viktig å ta vare på alle muligheter til å lære videre alle synlige og praktiske verktøy som legger vekt på at det er noe vi kan gjøre når natten er mørk og stum, når vår tids skygger truer. Vi kan dele lys, vi kan være den Lucia som går først og gir de små noen å følge etter. Vi kan etterhvert lene oss tilbake, trygge på at vi har delt og at noen står klare til å dele videre.

God Lucia feiring!