I kirken er ringen rundt alteret halv, det skal symbolisere at den andre halvparten er i himmelen og er fylt opp av alle de som har gått foran.

I år er det mange som må ha halve ringer rundt bordet i jula også –noen fordi noen nære har gått bort, enda fler fordi vi til vanlig er velsignet med at den hele sirkelen består av for mange til å holde seg innenfor smittevernreglene. Vi har jo savnet det i resten av året også, og blitt flinke på å pønske ut alternativer, som likevel bare blir et symbol på det fellesskapet vi ønsker oss. Noen har spist samme mat foran hver sin skjerm, vi har hatt venninnesamtaler og personalmøter – men likevel oppleves det ikke som vi har delt bord og fellesskap.

Kan savnet ligge i urfølelsen fra leirbålet? Nå er det kveld, dagens arbeid er gjort, vi er sammen og tar vare på hverandre, vi deler den maten vi har, vi er så trygge vi kan være. Slik kjenner jeg at det er når vi deler bord.

Slik er det ikke når vi stirrer inn i hver vår skjerm, skjermene blir bare et vindu ut fra hver vår verden, vi er fremdeles hver for oss, og selv om vi samles om samme sak, er vi ikke sammen, og det vil være et savn i år. Så hørte jeg Herborg Kråkevik synge en strofe om ønskelister – ikke del lister over det du ønsker deg, men over det du er redd for å miste!

Enn om savnet av bordfellesskap fikk oss til å minne hverandre om det vi faktisk har, som vi er redd for å miste, og som vi må ta vare på så det fremdeles er der, når vi igjen kan dele?