Det har vært mye å bekymre seg for de siste månedene, så idag deler jeg “hypokonderlegen” Ingvard Wilhelmsens forslag til arbeidsdeling. Hva med å la dem som er betalt for det bekymre seg for hvordan vi skal håndtere pandemi og smitte og økonomi og elendighet – så kan vi ta tak i det vi har ansvar for? Som etter hans råd er å sørge for å sove nok, spise sunt og få frisk luft– så vi er bedre rustet til å møte utfordringen når den kommer. Jeg synes det høres ut som en god arbeidsdeling.

Men heldigvis har vi ikke fulgt rådet helt, noe av det de betalte bekymrer seg for, har vi jo et delt ansvar for å løse. De betalte kan fortelle oss at de bekymrer seg for at de sårbare barna lider under smitteverntiltakene – men det er vi som må se barna rundt oss, selv når vi ikke kan gi en klem eller invitere en ny familie hjem.

De betalte kan si at de bekymrer seg for at noen blir enda mer ensomme når samfunnet stenger ned, men det er vi som kan ta en telefon eller gå en tur med en annen, selv om vi ikke bør be nye inn i hjemmet vårt.

Det er faktisk slik at selv om myndighetene har ansvar for å tydeliggjøre bekymringen og tenke ut katastrofeplanene – så nytter det ikke om ikke vi tar vår del av ansvaret. Men kanskje kreftene som kunne vært brukt på bekymring og katastrofetanker, kan brukes på konstruktive tanker på hvordan vi tar imot ansvaret? Kanksje vi har mer glede å dele når vi kan la andre ta seg av bekymringene? Enn om det ble en bekymringsfri jul full av delte gleder?