17. desember – et dele

De aller første skoleårene gikk jeg på en liten skole. Skolegården var jord, trampet hard av hoppestrikk sprettende og fotballspillende barn. Forbi skolen rant en elv og rundt skolen sto høye trær, og i friminuttene sprang vi fritt. Med kniv – den morsomste leken var å kappe land. Og alle hadde kniv i lomma, klar til dyst.

Kappe land gjør du slik: De to “kongene” deler en sirkel i to og kaster kniven slik at den står i motstanderens land. Blir kniven stående kan du følge knivbladets vinkel og skjære deg en del av den andres rike. Til slutt blir en person stående på en flik som er for liten til å balansere i, og den andre har vunnet. Det kjentes ikke alltid greit, å bli trengt bak strek etter strek. I gamle dager ville vi sagt at et dele var flyttet – og ingen ting lager så mye ufred som når noen flytter grenser på en annens bekostning.

Av og til kan deling og omsorg kjennes slik, samme hvor mye som gis kreves det mer – da er det ikke godt, men fortvilt å dele. I Bibelen står det at Gud elsker en glad giver. Det har blitt tolket slik at jo mer du gir jo bedre er det. Kan vi også tenke slik at Gud blir glad når vi ikke bare gir, men kan takke og ta imot det som var tenkt til oss? Det er en balanse der – den går nok nærmere et minimum enn det vi har vent oss til – men å dele handler ikke om å gi alt til andre og ikke ta imot egne velsignelser. Kan hende den glade giver er den som i takknemlighet vet hvor det skal deles? Uten selvoppofrelse og martyrtanker – men rett og slett i glede?

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s