Å dele handler ikke bare om å være gjerrig eller generøs. Om det er vanskelig å få delt kan det også handle om å være sjenert, redd for å trenge seg på, usikker på hva som trengs og hvordan det skal gis.

Dette året er det ekstra mange som har fått mindre enn sin del av alt vi tilsammen eier – og da er det selvsagt at vi som fremdeles har nok prøver å finne en måte å dele på. Men hvordan?

Kan hende juledelingen kan øves opp? Noen deler så veldig mye, de låner ut leiligheten, de kjøper, de er hemmelige nisser og nye venner, men kanskje de også begynte i det små? Det kan fint gå en vei fra å legge litt i julegryta, til å være med som frivillig på julemiddag, til å bli kjent med noen, til å bli en del og få være en del av andres liv.

Årets julegryter er gjerne digitale.

Det er ikke slik at den som vil dele må gå ut og se om det er noen som ser trengende ut – og det er heller ikke slik at det alltid vises hvem som har det for snaut, men likevel er det faktisk blitt veldig lett å dele. Alle sosiale medier har åpnet for “julehjelp”-annonser, der jeg kan se om det er noen som trenger det jeg kan dele, og der jeg kan fortelle hva jeg kan stille opp med.

Jeg leste noen slike annonser i går. Historiene er overveldende og dobbelt triste, så klart er det ille at noen er uten det vi tar for gitt, men det kan vi gjøre noe med. Den juledelingen må være første øvelse.

Det er også trist at noen av dem som ber om hjelp, kan være noen jeg burde ha delt nok av livet mitt med til at jeg visste hva de trengte. Enda tristere er det om noen jeg kunne ha delt med ikke har turt å spørre. Og så trist om jeg ikke har latt andre dele med meg, det jeg vet jeg kunne trenge!

Denne øvelsen, å komme hverandre i møte, den blir vi aldri ferdig med. Det er nok den viktigste juledelingen.