I år har jeg hatt fire bursdager – den ene etter den andre har gått i surr med datoene, men alle gode ønsker har kommet akkurat da jeg trengte dem. Når det ble litt for ensomt, litt for trasig, litt for krevende dette anderledesåret – da har noen kommet på å gratulere meg med dagen! Strålende, og verdt å gjøre, hvis du kommer til å tenke på noen – så si ifra at du gjør det, bursdag eller ikke!

Så har jeg jo også hatt én konkret dag, som var bursdag. Å få gå inn i et nytt år i verden er nok grunn til å stemme sinnet til andakt – og all grunn til å feire. Men det blir likevel “min” dag. Resten av verden går sin hverdagslige, forunderlige gang enten jeg har bursdag eller ikke.

Høytid derimot er noe mye større. Ordet betyr dager som er hellige, eller dager som er løftet ut av og over det hverdagslige, ikke bare for hver og en – men for det fellesskapet som deler høytiden.

Mye julefryd ligger i nettopp dette, at det er en tid av året der vi forventer av hverandre at vi gledes og gleder, samtidig. Vi stopper opp sammen, vi tenker mer på hverandre, der er mer rom for å dele tanker, tro og tradisjoner. Hadde vi feiret jul hver for oss, den helgen som passet best og vi hadde tid, ville vi mistet en stor del av det som gjør julen til en delt høytid uavhengig av hvorfor hver og en av oss feirer jul. Å dele en høytid gir oss håp om at vi sammen kan løftes ut av det hverdagslige, over det gjengse og inn i noe større sammen.

Derfor tenker jeg også at det er en ekstra dimensjon i at vi er rausere og deler lettere i julen. Ved å dele gir vi mer enn ting, vi gir hverandre del i et fellesskap. At akkurat du har det bra betyr noe for oss, for du er en del av oss.

Det snodige er at vi trenger å løftes over det hverdagslige, og inn i den felles høytiden, for å stoppe opp lenge nok til å huske det. Vi hører jo alltid sammen.