Det er mange bilder, sanger, fortellinger og filmer som forsterker det vi ønsker at julen skal være. Ytterpunktene spenner fra jubel, sang og dans til en verden som hviler, den stille natten, der alt er forsonet og snøen daler. Midt i mellom står drømmen om nærvær, tilhørighet og kjærlighet.

For meg er et godt liv der både jubel og stillhet får være ankerfester – og der begge deler får deles i et felleskap.

Det er godt å være stille alene, og en gave de gangene det er bedre å være stille sammen. De gangene vi snur oss mot hverandre, legger fingeren på munnen og hvisker hysj, for ikke å forstyrre.

Noen lyder er stillhet. Akkurat nå er det en snorkende hund og et knitrende peisbål … ro, langsom tid, der tankene får tid til å komme, gå videre eller bli.

En annen gang er det lyden av regn en sommernatt eller klirrende snøkrystaller i vinterskogen. Ikke lydløst, men stille.

“Naturligvis snakker vi ikke om å avstå fra å tale, men om den indre stillheten, den stillheten som gjenoppretter oss selv og leder oss til et sted der vi får være oss selv om får stå ansikt til ansikt med det vesentlige.” Enzo Bianchi