Alle barn som har delt en brusflaske eller en godtepose med sine søsken, vet hvor viktig det er å være pinlig nøyaktig. Her skal det deles likt. Det er også også slik at selv den som ikke liker brus eller godteri insisterer på å få sin del. Så barnslige er vi ikke lenger, forhåpentligvis, for hva er likt?

Eller vi kjøper julegaver – da hender det jo vi lurer på om det blir sånn cirka likt. Det er visst pinlig å gi bort dyrere enn det vi får – eller motsatt. Og alle foreldre vet jo at alle barn må få omtrent like dyre gaver – så snodig?

Det kan se ut som julegavene ikke handler om å tenke ut hva som hadde vært hyggelig for akkurat dette mennesket – eller hva kan det være at denne vennen trenger – men om en slags byttehandel der ingen går i pluss eller minus. Da deler vi likt – og det er jo tanken som teller, eller omtanken da, når vi har funnet noe som gleder – og som ikke er fornærmende dyrt eller billig.

En mulighet er jo å gi gavene til noen som faktisk trenger det – og som ikke skylder oss noe i gjengjeld. En annen måte er å dele handlingen i to uavhengige løp.

Jeg gir deg en gave, jeg deler med deg det jeg tror vil glede deg. Ferdig!

Du gir meg en gave, du deler med meg det du tror vil glede meg. Ferdig!

Om disse to handlingene skjer samtidig fordi begge tenker at julen er fin tid å glede andre på – så er jo det hyggelig. Men om jeg gav for å få, eller delte for å ha like mye tilbake, ville det vel vært ganske barnslig?