Det er Sinterklaas, – siden vi bodde i Nederland har det vært en del av vår førjulsfeiring. Ikke fordi vi har noe spesielt forhold til en gammel biskop fra Myra, men fordi det var en god måte å begynne en ny tradisjon som ikke handlet om stadig dyrere og flottere feiring. Nå har jo Sinterklaas feiringen og gavehysteriet tatt helt av i Nederland også, men det bryr ikke vi oss om. Vi forholder oss til de “gamle” Sinterklaas reglene, i treskoen skal det være noe spiselig, noe å holde på med- og noe morsomt.

I alle de år har det virkelig vært morsomt å finne på disse tingene, så kom det en tid hvor tingene ikke betydde noe, hvor det viktige var Sinterklaas frokosten, tidlig, i pysjen, med varme i peisen, Sinterklaas musikk, hvite kakemenn og sjokolade bokstaver. Og etterhvert er Sinterklaas blitt satt på vent – for oss som ikke er vokst opp med dette, har tradisjonen gjort nytten sin – og kan vente til nye generasjoner setter frem treskoene.

Men likevel, må jeg ikke fremdeles finne på det morsomme? Hvordan ville julen bli om ikke alle fikk akkurat det de ikke visste de ønsket seg og som fylte hjertet med gledesgnister? Hver førjulstid veksler jeg mellom å tenke at det ville være helt fint, alle ville være like glade uten påtvungne morsomheter- og mellom å tenke febrilsk på hva i alle dager som kan finnes på.

Jeg har ikke landet ennå i år- kan hende alle blir gladest for en middelvei? Dersom jeg kommer over noe som virkelig er midt i blinken og som er morsomt, så kommer det under treet, til den det passer for, og så må de andre sørge for morsomhetene selv.

Kan hende skulle jeg til og med begynne med hva jeg synes er morsomt? Da blir det sang og moro og lite ting- skal se alle synes det er morsomst?