Min far var prest. Uke etter uke, år etter år forberedte og holdt han sine prekener, søndag etter søndag, kirkeåret igjennom: Om den barmhjertige samaritan. Om kvinnen ved brønnen. Om det bortkomne fåret.
Noen søndager var tunge som selveste Domssøndag, noen herlige som Påskemorgen (Å salige stund uten like!). Men det var en helt annen preken som var den viktigste, den han jobbet mest med, og gledet (og gruet) seg mest til: Det var julekveldsprekenen!

Se for deg en snødekt kirke på landet. Ute på kirkegården flakker lyset fra hundrevis av lykter på gravene til de som har gått foran, bygdefolket i kåper og pelser og frakker og boblejakker er på vei inn til kirka, i små og store familiegrupper, alene, sammen med venner. “Hei, er det du!” “God jul!” “God jul!” Inne i kirka, her er det varmt og godt, for kirka er full, og i de nypussede messingkronene er dusinvis av stearinlys tent. Framme ved alteret er juletre og julekrybbe på plass, et lite hornorkester spiller julesanger som preludium mens vi alle i vår fineste stas finner plasser og trenger oss sammen i benkene, ja noen må stå! Barna må sitte på alterringen, der er det ennå plass! For i dag er det selveste julekvelden, og alle skal i kirka, for hvordan skal det bli jul ellers!

“Glade jul” er sunget, juleevangeliet er lest, prekenen begynner! Hvordan skal nå presten preke i år? Dette er årets største oppgave for pappa prest: å formidle julebudskapet på en måte som alle kan huske og forstå, om de så er barn eller gamle, fiskere eller tømmermenn. Til å hjelpe menigheten å se og huske poenget, har han gjennom årene med seg en rekke ulike hjelpemidler opp på prekestolen: En kakeboks full av julekrybbefigurer! To hånddukker! En engel! Et overføldighethorn! Og hvert år ender det opp med en ny måte å preke om Juleevangeliet på.

Men hver gang er poenget det samme. For budskapet er kjærlighet. Hverken mer eller mindre. I år etter år. Julekveld etter julekveld. Kjærlighet, kjærlighet og mer kjærlighet. Ikke vår kjærlighet til Gud, men Guds kjærlighet til oss. Den grenseløse kjærligheten som gir alt for den han elsker. Som roper kom se nå er himmelen din. Til menneskene, som har Guds velbehag.