Av alle dager som har sitt eget møster er lille juleaften høyt oppe blant topp ti. Det er så mye som skal gjøres, og for å få det gjort, må alt gjøres i riktig rekkefølge og i godt tempo- i hvert fall kan det virke slik. Tradisjoner er gode å hvile i, tradisjoner gir tilhørighet og trygghet. Men ellers i året vet vi jo at dagene kan bringe så mangt, og må ha rom for å endre planer og ta det som det kommer.Så hvorfor skulle ikke et par dager der vi prøver å presse inn maksimalt med faste programposter være noe unntak? Hvorfor forventer vi at de må gå som planlagt?

Livet og julen yrer av muligheter. Men gir vi oss nok tid til å undres, stoppe opp, ta imot? Eller har vi program for alt?

Jeg har jo også alt for mye jeg gjerne vil ha på plass til julen- men etterhvert som jeg blir eldre og muligens klokere- har jeg blitt flinkere til å sette pris på den brikken som bare dukker opp en gang, og ikke for alltid blir en del av julepuslespillet.

Noen ganske få ganger har vi tatt oss tid til å gå skogstur på lille juleaften- uten å samle noe, bare for å være i skogen. Et eventyr. Andre ganger har vi hatt hyggelig vennebesøk og sittet foran peisen halve dagen- herlig avslappet. En gang var vi med rundt i byen og sang for alle vi kjente som ikke kom seg i kirken. Utrolig meningsfullt. En gang spiste vi julelunsj i byen på lille juleaften, så deilig.

Alt er ting som godt kunne funnet en fast plass- men jeg tror disse minnene er gode fordi de nettopp ikke var noe som måtte gjøres hvert år, men noe det ble plass til når det som “måtte” gjøres fikk mindre plass.

Samtidig, noen år danses en ganske innlært dans, treet tas inn, lysene på, det støvsuges, juleklær henges frem, noe må handles, et lages mat, blomstene stelles, vi spiser middag, treet pyntes, huset pyntes, gavene legges under treet, Joy to the world spilles og julen kan komme, men innimellom det hele blomstrer dansekunsten, livsgleden og julefyden når det er plass til en uventet vri, om det nå skulle bli sånn.

Som om jeg, mens jeg sorterer i julepuslespilleskene finner en ekstra vakker brikke, som jeg med en gang ser ikke kan få varig plass, som ikke hører til noen av de andre bildene, men som jeg kan kikke litt ekstra på, glede meg over og legge til side. Kanskje glitrer den ekstra, kanskje har den en sjelden farve? Så blir det ikke bare et ferdig puslespill, men en liten ekstraeske med alt det forunderlig frydefulle som skjer bare engang- montro om det dukker opp en slik brikke i år?