Endelig er det julaften, årets mest underfulle dag. Puslespillet for årets jul er ferdiglagt: Slik ble det i år! Juletreet står og glitrer, vi rakk det vi rakk, og brikkene falt på plass på et vis, slett ikke i forhold til den tenkte idealjulen – men det henger jo sammen på et vis, og det ble jul i år også!

Dette er den siste luken i årets Julefrydkalender, og jeg sitter og ser på juletreet og filosoferer: Har jeg egentlig blitt noe klokere i denne desemberjakten etter julens brikker? Undring og hellighet, høytid, kjærlighet, skjønnhet, musikk – hva slags bilde danner egentlig alt dette?

For meg gir disse brikkene et bilde av helhet. Av sammenheng. Av sannhet. Jeg fryder meg når jeg endelig har fått komme tilbake til julen – og det er fordi det er her jeg er hjemme. Det er i julen jeg føler meg nærmest meg selv. Nærmest andre. Nærmest Gud. Alle skrinne og meningsløse viktigheter fra året bak oss faller plutselig vekk som skjell fra øynene: “Men dette er jo ikke viktig, nå er det jo jul!” Vi forsøker og vi lykkes og vi mislykkes i å være nær de vi er glad i, fordi vi ser hvor viktig det er. Guds himmel over oss er sann, medmenneskene våre trer i fokus, englene synger og alt er vel på denne vår stakkars jord.

Den konkrete julefeiringen gir bare små glimt av disse julebrikkene. Men i glimtene ser jeg jo at de dreier seg om mer enn julen: De er livsbrikker. Dette er slik livet egentlig skal være, det er dette jeg ønsker meg og håper på, hele året. Det er derfor jeg gråter når jeg pynter juletreet – for lengst inne vet jeg at julebrikkene, livsbrikkene – de er enda mer – for de er bare avspeilinger av himmelbrikkene.

Julen kan aldri fylle lengselen som julen skaper. For julen er drømmen om Paradiset.

Gledelig jul, alle sammen!