5. desember

Det var søndag etter jul, midt i den salige romjula. Mett av sylterull og julekaker, fredsæl av juleidyll og harmonisk familiesamvær gikk jeg inn til Nidarosdomen for å få med meg høymessen. Snødde det? Ja, la oss si det, – la oss si at tunge snøfnugg dalte sakte ned nedover den romjulsstille byen. Og nå: Julesanger i katedralen! Korsang og orgelbrus under middelalderhvelv! Høykirkelig liturgi med en fyldig styrkende preken som selveste rosinen i julepølsa! Så herlig! Nå er julen fullendt!

Det var full høymesse, og etterhvert tid for nattverd. Som alltid er det majestetisk flott å vandre som i et pilegrimstog opp til alteret i domkirka mens menigheten synger og orgelet jubler. Og så kneler jeg da der, ved alterringen i oktogonen. Dette er også jul, tenker jeg – det er jo som når gjeterne og de hellige tre konger knelte i stallen rundt Jesusbarnet. Så fint, nå får jeg være med på det også! Nå er julen fullendt!

Da kom det. Nattverdsliturgien, brutal og rett fram: «Dette er Jesu legeme. Dette er Jesu blod».

Det var som et slag i ansiktet, som en bøtte kaldvann slått over min deilige juleidyll. Jesu blod?! Hva med Jesusbarnet i stallen, englesang og fred og fryd på jorden? Er det dette som er jul?

Advertisement

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s